Arne O. Holm er spaltist i Ytring på radio og nett.
Kanskje er forskjellene aller størst mellom eierne av norske forbruksbanker – og kundene i de samme bankene. Det er forskjellen mellom et liv i luksus, og et liv i luksusfellen. Begge grupper lever sine liv gjennom TV-ruta. Men aldri i samme TV-program.
Som et kjendisblad
Aksjonærlista i forbruksbankene er som å lese et kjendisblad, spekket med navn vi kjenner fra helt andre arenaer enn der hvor det dyttes dyre forbrukslån på kundene. De smiler til oss fra sportssendinger og nyhetssendinger på TV, og snakker om helt andre ting enn skyhøye lånerenter og inkassosaker.
De er sjarmerende, vellykkede og rike, og vil aldri ha behov for å låne penger til 39,68 prosent rente, som paradoksalt nok er tilbudet til kundene med den alle dårligst betalingsevnen. Kunder som lever ganske annerledes enn eierne av forbruksbankene.
Det er kunder som vrir seg foran et TV-kamera som nådeløst bretter ut deres havarerte liv, fordi forbrukslånene og kredittkortene ble for mange. Luksusfellen på TV er en brutal seermagnet, som likevel bare gir oss solsiden av det å havne i lånehaienes klør.
Skyggesiden handler om eiendommer solgt på tvangsauksjon, personlige konkurser, skilsmisser og et liv i endeløs fattigdom.
Lån meg litt lykke
Jeg snakker om mennesker som lot seg lokke av svindyre lån, markedsført som den ultimate lykke. Det skal bare et klikk til på bankenes nettside, så er du i gribbenes klør. Det handler om lån uten noen form for sikkerhet. – Å etablere et forbrukslån er mye mindre tidkrevende enn å låne på eksisterende bolig, heter det blant annet i reklamen. Sikkert raskere, men først og fremst veldig mye dyrere.
Og har du mange dyre lån fra før, er ikke det noen grunn til å redusere forbruket. – Vil du låne mer, spør banken, og ber deg klikke på en ny knapp som leder deg inn i en ny pengegalopp, som gjør at du kan kjøpe enda flere ting du fortsatt ikke har råd til.
Knapt en eneste økonom anbefaler lån til forbruk. Tvert imot. Det er en karusell av finansiell galskap, hvor jeg har vansker med å se andre aktverdige formål enn å gjøre aksjonærene enda rikere. Bankenes fortjeneste er gigantisk.
Jeg har i det store og det hele vanskeligheter med å se at forbruksbankene har noen fornuftig misjon i et finansmarked.
Alle advarer mot dagens praksis, også regjeringen, som nå gjør nok et forsøk på å begrense galskapen. Siv Jensen retter søkelyset mot nettopp forbrukslånene, samtidig som regjeringen ønsker å redusere fattigdommen i Norge.
De fattige finansierer de rike
Disse to utfordringene henger uløselig sammen, og finansministeren fortjener ros for å ville angripe et finansmarked som har fattigdomsproduksjon som sin hovedgeskjeft.
At forbruksbankene forbereder seg på innstramminger, er lett å lese ut av regnskapene. Det er ikke bare inntektene som har økt i rekordfart. Det har også markedsføringsbudsjettene, som eser ut som en brøddeig under heving. Hvor disse pengene brukes, ser du blant annet på TV-reklamer, strategisk plassert både før og etter at gjeldsslavenes liv er gjort til underholdning.
I 2016 betalte forbruksbanker 550 kroner til Google hver gang noen klikket på annonsen, uavhengig av om de søkte lån eller ikke. Ifølge Dagens Næringsliv er «forbrukslån» det dyreste norske ordet på Google, og ingen må forledes til å tro at dette er penger ut av vinduet for bankene.
En eksploderende aksjekurs har gjort eierne søkkrike på rekordtid, men akkurat nå står aksjekursen ganske stille. Den venter med bekymring på Siv Jensen. Mens kundene venter på nye lånevarsler, til en gjennomsnittsrente på 17,8 prosent, mens vanlig bankrente er 2,4 prosent.
Det er dyrt å være fattig i Norge. Det er dyrt å fylle pengesekken til finanseliten.
HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 og Alltid Nyheter eller i nettradio når du vil.
Følg debatten på og
