Erna Solberg har sagt det mange ganger, og lenge: statsrådene i hennes regjering skal ha politisk erfaring, tung kompetanse og sterk gjennomføringskraft. De to første punktene kan vi lete etter, og finne, i statsrådenes CVer. Det siste er for tidlig å si noe om. For statsrådslivet ligner ikke på andre former for liv.
Bred erfaring
Vi har hatt noen regjeringer i Norge som huskes vel så mye for underholdningsverdien som for de politiske resultatene. Dette ser så langt ut til ikke å være tilfellet med denne. Statsrådene i den nye regjeringen har til felles at de har lang politisk erfaring. Flere perioder på Stortinget er en gjenganger hos både Fremskrittspartiet- og Høyre-statsrådene.
De som ikke har slitt skosåler i Stortinget, har tung politisk erfaring fra lokal- og fylkespolitikk. Monica Mæland har ledet det politiske arbeidet i Norges nest største by i 10 år. Sylvi Listhaug har hatt den krevende posisjonen som byråd for helse og omsorg i landets største kommune, og Tine Sundtoft har vært engasjert på lokal- og fylkesnivå i mange år. Erfaringen som fylkesrådmann i Aust-Agder har også bygget politisk forståelse.
Bred erfaring fra ulike politikkområder er også et kjennetegn med de nye statsrådene. Det kommer gjerne med den lange erfaringen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Gjennomføringskraft
Kompetanse er et sammensatt begrep, der erfaring bare er et av elementene. Det er som kjent forskjell på erfaring og ansiennitet, og lang fartstid garanterer på ingen måte for kvalitet i kompetansen. Utfordringen for de nye statsrådene blir å stole på egen kompetanse, men være ytterst ydmyke overfor alt de nødvendigvis ikke kan. Embetsverket er til for å hjelpe dem til å gjennomføre politikk. Men det skal også levere analyser og underlag som kommer til å utfordre politikk.
Spenningen ved en hver ny regjering, er at vi ikke på forhånd kan forutsi hvilke statsråder som kommer til å fortjene betegnelsen «sterk gjennomføringskraft». Vi i mediene har det med å bedømme statsråder ut fra karisma, evne til å debattere offentlig og på TV, og tempoet i initiativene deres. Gjennomføringskraft handler imidlertid om mye mer, for ikke å si noe helt annet.
Gjennomføringskraft har kun statsråder som har et tydelig politisk mandat, og som evner å prioritere i den lange listen av krav og oppgaver. En tidligere statsråd har sagt at han måtte bestemme seg for tre hovedprosjekter han ville bruke krefter på i perioden, og så langt som mulig prioritere bort det øvrige.
Statsråder som skal følge opp tunge beslutninger, har heller ikke tid eller kapasitet til ukritisk å ta opp medienes dagsorden. Irriterende for journalistene, men en statsråd som forsøker å kommentere og svare på absolutt alt som kommer, kan bare glemme å følge opp de store prosjektene. Også der må statsråden, og folkene rundt ham og henne, evne å prioritere knallhardt. Til slutt vil gjennomføringskraften avhenge av evnen til klokt å orientere seg i de politiske irrgangene som ikke minst en mindretallsregjering skal håndtere.
Hvem av de 18 på Slottsplassen som faktisk klarer dette, vet vi ikke ennå.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Spennende statssekretærer
Det vi vet, er at det geografiske tyngdepunktet i regjeringen har flyttet seg med regjeringsskiftet. Mens Arbeiderpartiet strevde tungt med å bevare fotfestet på Vestlandet, svømmer Solberg-regjeringen nærmest over av vestlendinger. Ikke så rart, gitt at Vestlandet er et kjerneområde for både Høyre og Frp.
Det mest spennende med det nye regjeringsapparatet, finner vi i listen over statssekretærer. Her har Erna Solbergs mannskap fraveket regelen om politisk erfaring, og har gått langt bredere ut i jakten på kompetente folk. Statssekretær for Bent Høie, Astrid Nøklebye Heiberg, utmerker seg som apparatets eldste, med sine 77 år. Men erfaringen og kompetansen innenfor feltet kan ingen betvile.
Jon Gunnar Pedersen er et annet spennende navn. Finanssluggeren skal være Høyres mann ved finansminister Siv Jensens kontor. Han er ukjent som politiker, men desto mer anerkjent som økonom. Han omtales som en mann med en kapasitet som gjør at han kan støtte og utfordre statsråden, men også utfordre eventuelle vedtatte sannheter fra innsiden av departementet.
Norsk-pakistanske Laila Bokhari er et uventet navn på listen, og hun skal støtte Erna Solberg ved SMK. Skribent og foredragsholder Bokhari ble lagt merke til som et av medlemmene i 22. julikommisjonen, og hennes erfaring derfra har hatt betydning for utnevnelsen.
Videre er tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, et navn som ble lagt merke til i dag. Han skal være statssekretær i kulturdepartementet, og har tatt et interessant steg fra journalistikken til politikken.
Nå skal det omfangsrike regjeringslaget starte arbeidet med å levere resultater. Deler av det vil lykkes, mens enkelte vil oppleve at statsrådsjobben var morsommere å få enn å ha.
