Det grusomme trippeldrapet på Valdresekspressen har igjen utløst en sterk debatt om norsk asylpolitikk. Den debatten trenger vi. Debatten må imidlertid handle om noe annet enn hvor mange asylsøkere vi kan fengsle og hvor fort vi kan få det til.
«En naiv asyl- og innvandringspolitikk har kostet liv i Norge, og kommer muligens til å gjøre det i fremtiden også.» «Innvandrings- og asylpolitikken har en pris.» «Folk kan si hva de vil, men at asylmottak har påført oss en del smerte opp gjennom årene, det må vi kunne si uten å være rasistiske.»
Dette er hva FrPs justispolitiske talsmann Jan-Arild Ellingsen har uttalt til henholdsvis NRK og VG Nett. Ellingsen og jeg deler sorgen og frustrasjonen når noe slikt skjer. Det er ved viljen til å legge byrden på asylsøkere flest at vi skiller lag.
LES OGSÅ: Lukkede mottak skaper «tikkende bomber»
Ellingsen uttaler også at trippeldrapet er «et resultat av norsk innvandringspolitikk». Han spør: «Hvis denne mannen ikke hadde kommet til landet, ville da denne ulykken ha skjedd?» Logikken er ufeilbarlig, og helt feil. Alternativet Ellingsen synes å antyde, er at Norge ikke burde ta imot asylsøkere i det hele tatt. Hvor mange vi i så fall måtte ha sendt tilbake til hjemlandet for å bli drept i krig eller torturert i et diktatur, sier han ikke.
Trygghet for alle
Den åpenbare målsettingen må være trygghet både for norske borgere og for asylsøkerne som lever i norske mottak etter å ha flyktet fra krig og forfølgelse. Også drapene på Valdresekspressen i februar 2003 har kommet fram igjen i nyhetsbildet. Mange husker at det var et dobbeltdrap, men det nevnes bare unntaksvis at det første drapet var på en medbeboer på asylmottaket, meg bekjent en prest med bakgrunn fra Kongo.
Det ville åpenbart ikke ha hjulpet det første offeret hvis han hadde vært sperret inne sammen med drapsmannen på et lukket mottak.
Kortvarige fengslinger eksempelvis i direkte forkant av retur, er et rimelig verktøy for politiet. Hvis man tenkelig skal kunne avverge kriminelle handlinger gjennom frihetsberøvelse, vil det derimot være snakk om rutinemessig bruk av lengre tids fengsling av potensielt tusenvis av mennesker som ikke har foretatt seg noe kriminelt. Det er i så fall også snakk om et dramatisk avvik fra det som normalt har utgjort den rettslige standarden i Norge. Preventive fengslinger er ikke en del av norsk kriminalitetsbekjempelse, og bør heller ikke være det.
Utvikler seg til trykkokere
At lukkede mottak faktisk vil medføre økt trygghet for det norske samfunnet, er også usikkert. Økt bruk av frihetsberøvelse medfører økte påkjenninger. Menneskerettslig er det umulig å frihetsberøve asylsøkere i årevis. Ettersom en del asylsøkere av ulike grunner ikke kan returneres til hjemlandet, ville de etter hvert simpelthen måtte løslates ut i det norske samfunnet igjen. Dette risikerer dermed å være en oppskrift på å eskalere et problem heller enn å løse det.
All erfaring fra de ulike institusjonene vi så langt har hatt for avviste asylsøkere, er at de utvikler seg til å bli trykkokere. Dagens eneste asylfengsel, på Trandum utenfor Oslo, har flere ganger opplevd opptøyer, i tillegg til regelmessige skandaler knyttet til problematiske sider ved driften. De tidligere "ventemottakene" for avviste asylsøkere, på Lier og Fagerli utenfor Oslo, ble delvis ødelagt av psykisk utslitte og frustrerte beboere i juni 2010 i de mest alvorlige asylopptøyene vi har sett i Norge i nyere tid.
Den nye regjeringen planlegger nå et enda mer omfattende eksperiment, med omlegging av store deler av mottakssystemet. Asylsøkere med avslag skal generelt inn i "retursentre", som riktignok skal ha en høyere standard enn de tidligere ventemottakene, men som ellers vil fungere på samme måte med å forsøke å presse beboerne til å forlate landet. Nå skal man imidlertid også gå steget videre, ved at flere av disse sentrene skal være lukkede. Sagt i klartekst: Lukkede mottak risikerer ikke å være en løsning på noe som helst, men en forutsigbar oppskrift på menneskelig slitasje, uro og tragedier.
FØLG UTVIKLINGEN TRIPPELDRAPSSAKEN: NRKs nyhetssenter
Manglende psykisk helsevern
Det virkelige problemet er at tilnærmingen til asylsøkere de siste årene har hatt en svært ensidig karakter. Det har vært mer eller mindre ikke noe fokus på det grunnleggende behovet for oppfølging som mange har etter opplevelser med krig og forfølgelse.
Det er et åpenbart behov for at asylsøkere som trenger det, på et systematisk vis settes i kontakt med psykisk helsepersonell kort tid etter ankomst til Norge. Det er rett og slett ganske utrolig at dette ikke for lengst er på plass.
Dagens situasjon er imidlertid langt mer alvorlig enn at slik aktiv screening mangler. Selv asylsøkere som søker psykiatrisk bistand, også med bistand fra advokat, vil ofte slite svært med å få det. Spesielt avviste asylsøkere – som nødvendigvis ofte vil være blant dem som lever under sterkest psykisk press – har kun krav på «nødvendig helsehjelp». Dette forutsetter i henhold til lovverket at vedkommende "utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse". Problemet er selvsagt at når terskelen er lagt så høyt, er det få som fanges opp i tide. At man først får rett til bistand på det tidspunktet hvor man utgjør en «nærliggende og alvorlig fare», er simpelthen altfor sent.
Enkle mantra
Dette er med andre ord en villet politikk. Tenkningen som ligger bak, er at hvis trengende asylsøkere i større grad får medisinsk behandling, vil det kunne utgjøre en motivasjon til å bli værende i Norge. Dette er av åpenbare grunner en meget problematisk tilnærming.
Den rødgrønne regjeringens enkle mantra i asylpolitikken var «retur, retur, retur». Vi håper at den blåblå regjeringens tilnærming blir noe klokere og mer nyansert enn fengsel, fengsel, fengsel.
