Rødts landsmøte hisset på seg miljøbevegelsen

1. Fra revolusjon til hverdagspolitikk

Et parti som søker makt, må regne med økt kritisk søkelys mot seg selv. Det gjelder også maktkritiske partier som Rødt.

Partiets landsmøte denne helgen er et tydelig eksempel på det. Så langt har det meste av kritikken fra presse og politiske konkurrenter handlet om partiets historiske arv: kommunisme, væpna revolusjon og støtten til Pol Pots terrorregime.

Når utsiktene til at Rødt kan få en stor gruppe i Stortinget og innflytelse over en ny regjerings politikk de neste fire årene, snur oppmerksomheten over til detaljene i partiets hverdagspolitikk.

Væpna revolusjon og kommunisme står ikke på dagsorden de neste fire årene.

Partiledelsens plan for å ruste partiet til valgkampen var å snu grunntonen i arbeidsprogrammet fra slagord til gjennomførbare og realistiske forslag.

Min konklusjon er at landsmøtet bare delvis lyktes. Klimapolitikken er det viktigste eksemplet på det.

2. Klima uten olje-sluttdato

Jeg fulgte Fellesforbundets landsmøte i oktober 2019 der AP-leder Jonas Gahr Støre måtte stå skolerett i over tre timer og fikk så ørene flagret fra talerstolen. Det handlet om partiets svik i Acer-saken, vedtak om å legge ned Andøya, svak innsats mot sosial dumping og at andre partier som Rødt og Senterpartiet var tydeligere stemmer.

Støres sluttreplikk i møtet var på den ene siden en invitasjon til fagbevegelsen om å bidra til partiets nye program før valget, og et kraftig motangrep: Han minnet om at mange av dem som hadde fått applaus fra salen, kom fra et parti som vil ha en sluttdato for oljeproduksjon og dermed sette arbeidsplasser og norsk økonomi i fare.

Der og da var Rødt-sympatisørene i Folkets Hus provosert over AP-lederen, men erkjennelsen av at partiets standpunkt var umulig å forsvare i fagbevegelsen har helgens landsmøte tatt konsekvensen av og fjernet.

Den grunnleggende konflikten i partiet Rødt er den samme som Arbeiderpartiet opplever – å balansere hensynet til grønn politikk, uten å fremmedgjøre kjernetroppene i oljeindustrien.

3. Nei til havvind

Snuoperasjonen om olje ble forsvart med at det er mer snakk om symbolpolitikk enn realiteter:

Den nye formuleringen, som sier nei til å tildele nye oljelisenser vil i praksis ha samme effekt som en sluttdato .Rødts politiske identitet er å være det kompromissløse partiet for arbeidsfolk, og partiledelsens logikk er at å beholde det mest ytterliggående standpunktet om olje vil svekke muligheten for bred legitimitet og støtte for en grønn omstilling.

Og dessuten – risikere at frustrerte AP-velgere finner veien tilbake til Støre.

I praksis har nå partiet landet på samme standpunkt i oljepolitikken som Kristelig folkeparti foreslår i sitt nye program, og som Kristin Halvorsen og tidligere Høyre-statsråd Vidar Helgesen anbefalte i sitt klimautvalg.

Det er likevel landsmøtets vedtak om å si nei til all vindkraft, både på land og til havs som skaper de sterkeste reaksjonene i miljøbevegelsen og fornybar-miljøene.

Partiledelsen, som ble stemt ned på vedtaket om havvind, forsøker å berolige leverandørbransjen med at de kan fortsette å produsere havvindmøller til bruk andre steder i verden. Argumentet er tynt.

Å låse sitt standpunkt allerede nå til en næring med stort potensial i en grønn omstilling, virker lite klokt.

Partiet får også et stort forklaringsproblem når de skal gjøre rede for hvordan de skal skaffe ny fornybar kraft til det økte kraftbehovet en omfattende elektrifisering av samfunnet krever, selv om partiet som en logisk følge sier nei til elektrifisering av sokkelen.

Det er likevel verdt å minne om at Rødt ikke er det eneste partiet som har diffuse svar om hvor vi skal skaffe oss nok grønn kraft, men vedtaket om nei til alle typer havvind og også all vindkraft fra land framstår som et selvmål partiet burde unngått.

4. Internasjonalisme adjø?

Bjørnar Moxnes står sterkt i Rødt, men under landsmøtet kom det kritikk fra partiaktivister som har sitt politiske engasjement for internasjonal solidaritet.

Kritikken handlet om at talen var nærmest renset for internasjonale perspektiver.

I debatten om arbeidsinnvandring refset sentralstyremedlem Marlette Lobo partiet for å bruke en retorikk i offentligheten som kan nøre opp om rasisme, som i debatten om arbeidskraftmangel i fiskeriene: «det er ingenting i blodet som tilsier at nordmenn ikke kan sløye fisk i Lofoten»

Vedtaket om å redusere antall årlige kvoteflyktninger fra 20.000 til 5000 møtte også kritikk, selv om et klart flertall støttet forslaget, åpenbart under parolen om den nye «realismen» i partiet Rødt.

Det omstridte punktet om sterkere regulering av arbeidsinnvandring oppnådde til slutt klart flertall, etter at redaksjonskomiteen tok inn en mer raus formulering i teksten:

«Rødt ønsker arbeidsinnvandrere velkommen til Norge på norske tariffvilkår.»

Debatten på disse områdene reflekterer en frykt i deler av partiet for at Rødt fremmer nasjonalisme på bekostning av internasjonal solidaritet.

5. Ledelse uten stemmerett

En pussighet i Rødts vedtekter er at partiets øverste ledelse ikke har stemmerett på landsmøtet.

Argumentet er å gjenopprette noe av den ubalansen i partidemokratiet der Moxnes og de andre på toppen daglig har tilgang til media og ulike talerstoler når de definerer og fronter partiets politikk.

På landsmøtet er det grasrota og partiorganisasjonen som skal bestemme.

Rødts aktivistpreg skiller det fra de fleste andre etablerte partier, og i en pandemi kan det også svekke evnen til å mobilisere, når demonstrasjoner og andre kontaktpunkter der aktivistene møtes er avlyst.

Partiet har derfor brukt landsmøtet til å forberede en smittevernvennlig type digital aktivisme.

Rødt håper dette kan bidra til det store målet om å komme over sperregrensa og oppleve sitt definitive politiske gjennombrudd. Det blir et av de største spenningsmomentene ved høstens valg.