Arbeiderpartiet er partiet for veldig vanlige folk

– Jeg elsker lyden av en god bensin V-6-er

Utsagnet kom fra Møre og Romsdals førstekandidat ved høstens valg, Per Vidar Kjølmoen, i en av de mange videosnuttene på Arbeiderpartiets digitale landsmøte denne helgen.

Fylkeslederens Alfa Romeo 159 ble også presentert som selve valgkampbilen: Et symbolsk uttrykk for partiets rettferdige klimapolitikk, der bensin og dieselprisene skal skjermes for effekten av økt CO₂ -avgift, med en ekstra distriktsprofil på toppen.

Klasseprofilen ble hamret inn der en perlerad av partiets stortingskandidater flimret forbi , om det nå var sykepleieren som elsket ananasbrus eller stortingsrepresentanten fra Østfold som avreagerer med hestesport.

Selv etter at nestleder Skjæran hadde talt lenge og vel om de vanlige arbeidsfolka trakk partileder Støre i sin avsluttende tale til landsmøtet fram renholderen og tillitskvinnen i Arbeidsmannsforbundet fra Kongsberg som han garanterte hel og fast stilling

Partiets ledelse har virkelig tatt budskapet fra folkedypet: «Arbeiderpartiet er ikke til å kjenne igjen.»

Rusreform splitter

Etter en knallhard intern prosess hadde partiledelsen sammen med AUF og LO klart å bygge bro mellom klimaaktivister og tillitsvalgte i oljeindustrien om en grønn industrisatsing for klimakutt.

Også i de fleste andre konfliktsakene hadde kriseforståelsen disiplinert fløyene.

Etter åpen konflikt om oljeskattepakken, Giske-sak og velgerflukt, var bordet dekket for et budskap om samling rundt det viktigste i et partiprogram alle var begeistret for.

Så kom rusreformen inn fra høyre og tok Arbeiderpartiet på senga.

Åpenbart var ikke partiet som kollektiv rede til å ta skrittet fullt ut og avkriminalisere bruk og besittelse av brukerdoser, og konklusjonen på landsmøtet forståelig.

Utfordringen er at denne konflikten igjen demonstrerer det som kanskje er den mest krevende i et svekket sosialdemokrati – nemlig spenningen mellom by og land – mellom tradisjonalister og modernister, miljøengasjerte og industrivennlige.

Det skapte reaksjoner i Bergen- og Oslo-delegasjonene da partileder Støre viste til partiets 151 ordførere land og strand rundt i sin begrunnelse for å si nei til reformen.

Hva med ordføreren i Bergen og byrådslederen i Oslo som begge har skoene på og møter ofrene for en mislykket ruspolitikk hver dag? Lytter ikke partilederen til dem?

Det er krevende for et parti som har vært rammet av kriser og velgertap og som samtidig er i opposisjon, å ta ansvaret for en reform det er stor usikkerhet om og som splitter.

Den motsatte konklusjon hadde etter alt å dømme vært mer krevende. Men debatten er en påminnelse om at alle politiske beslutninger ikke løses ved å erklære at vi er «partiet for vanlige folk.»

Lederskap

Partilederens nøling med å tone flagg i russaken har fått mange observatører til å dømme Støres lederskap nord og ned.

På gjentatte spørsmål fra pressen ved avslutningen av landsmøtet bekreftet Støre at han allerede da regjeringen presenterte sin reform tidligere i vinter kom fram til standpunktet – mot full avkriminalisering.

Dersom han og stortingsgruppa tidligere hadde flagget syn, argumenterte Støre med at landsmøtet i så fall uansett ville krevd en omkamp. Derfor ville han la saken bli behandlet og avgjort der.

Når det først var bestemt, er beslutningen om å avvente debatten før han flagget sitt eget syn, forståelig.

Spørsmålet er om det ikke hadde vært bedre med en gang å slå fast at regjeringens reform var for dårlig utredet og at Aps hovedkritikk om mangel på en fullverdig behandlingsreform burde fått partiet til å utsette det hele og la saken bli tema for den neste regjering.

Nå er partiets alternative modell om å skille mellom «tunge» rusmisbrukere og andre, basert på juridisk tynn argumentasjon i siste liten, og vil uansett måtte bli gjenstand for grundige utredninger før en reform kan konkluderes endelig.

Altså i praksis en utsettelse.

Kritikken mot hans lederskap tror jeg Støre kan leve greit med i denne ene saken. Dersom han hadde låst saken med en gang ville det også ha møtt kraftig motstand fra de miljøene i partiet som brenner for en reform.

Debatten og landsmøtet fører likevel fram til en viktig observasjon: Arbeiderpartiets framgang er i øyeblikket knyttet svært tett opp til Jonas Gahr Støres gjennomslag som partileder og dermed hans tillit i befolkningen.

Han må bære mye på egne skuldre.

Abort-paradoks

Vedtaket om abort, der partiet samlet seg om å avvikle abortnemndene og utrede et alternativt og frivillig tilbud til kvinner mellom 12 og 18 uke, blir oppfattet som å utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uke.

Det oppstod ordkløveri om vedtakets konsekvens mellom ledelsen og pressen i etterkant, og fordi tilbudet om helsehjelp skal utredes nøler partiets ledelse med å konkludere – for å holde på enstemmigheten.

Paradokset politisk er at for bare drøyt to år siden var de som nå er hovedmotstandere etter landsmøtet på dette punktet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, bare millimeter unna å overta regjeringsmakten sammen.

Allianser

En konsekvens av Arbeiderpartiets fall i oppslutning og politikkens fragmentering, er at de gamle og ofte maktarrogante partiene (les Ap/H) må tilpasse seg en ny tid med allianser og fleksibilitet i forhold til potensielle partnere.

Ofte handler det om å gå på gummisåler for ikke å skape enda mer politisk konflikt og servere konkurrentene gavepakker. Så også på dette landsmøtet.

Arbeiderpartiets krav om å få SV inn i den rødgrønne trioen ble bare begrunnet med honnørord. Realiteten er selvsagt at Ap ikke er tjent med usikkerhet om partiets plassering på venstresiden. "Nå er det vanlige folks tur»