Hopp til innhold
Kronikk

Fellesskapets styrke

Det er ingen klar forverring av folks psykiske helsa under pandemien. Forbausende mange har tålt nedstengningen godt.

Peder Kjøs

Mange kan tåle store belastninger når vi har muligheter til å tilpasse oss, og når vi regner med at den vanskelige situasjonen har en ende, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Koronapandemien har rammet oss hardt. For de fleste har det siste året vært en vanskelig tid med mye bekymringer, savn og kjedsomhet.

Livskvaliteten har vært betydelig redusert for mange av oss. Likevel har vi unngått den krisa for den psykiske folkehelsa som mange av oss fryktet.

Tall fra psykisk helsevern eller forskning på psykiske helseplager viser ingen sterk forverring, sett under ett. Befolkningen har vist seg å ha en bemerkelsesverdig psykisk motstandskraft.

For noen har pandemien til og med hatt positive effekter.

Men for noen har pandemien vært en katastrofe. Verst har det vært for de mest sårbare, som også har fått de største belastningene.

Særlig vanskelig er det for barn og unge som lever i familier som er preget av økonomisk uro, rus og psykiske lidelser. De som har minst mulighet til å ta vare på seg selv, og som heller ikke har et godt, beskyttende nettverk, har kommet dårligst ut.

Det er for tidlig å oppsummere de virkningene pandemien har hatt på den psykiske folkehelsa, men de siste seks ukene har jeg fått lede en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe som har hatt som mandat å sammenstille den kunnskapen som allerede finnes.

Ut fra disse funnene skal vi foreslå tiltak for å møte de konsekvensene pandemien har hatt på befolkningens livskvalitet, psykiske helse og bruk av rusmidler.

Noe overraskende viser forskningen ingen entydig forverring av den psykiske folkehelsa under pandemien.

Befolkningen har vist seg å ha en bemerkelsesverdig psykisk motstandskraft.

Like etter nedstengningen synes forekomsten av psykiske helseplager faktisk å ha gått noe ned.

For noen har pandemien til og med hatt positive effekter. De har kunnet tilbringe mer tid med familien og har opplevd mindre stress og ensomhet.

Pandemien har gjort det tydelig at det går et skille et sted mellom redusert livskvalitet og psykiske helseplager.

Mange kan tåle store belastninger når vi har muligheter til å tilpasse oss, når samfunnet og relasjonene våre tross alt forblir stabile, og når vi regner med at den vanskelige situasjonen har en ende.

Kunnskapsgrunnlaget tyder også på at psykisk helsevern og sosiale tjenester har mestret oppgavene sine godt.

Psykisk helsevern og sosiale tjenester har mestret oppgavene sine godt.

Til tross for smitteverntiltak har barnevernstjenesten og andre sosiale tjenester klart å være proaktive. Saker med vold og overgrep har vært prioritert.

Enkelte særlig utsatte familier har til og med fått raskere hjelp enn de normalt ville ha fått. Men tallene viser også at flere barn og unge legges inn til akutt døgnopphold i psykisk helsevern.

Frivillige tilbud og lavterskeltiltak melder om sterk økning i antall henvendelser på chat og hjelpetelefoner, med mer alvorlig innhold.

I tillegg til det offentlige tjenesteapparatet har vi i Norge en stor ressurs tilgjengelig i frivilliges innsats.

For mange som har hatt det vanskelig er nettopp de frivillige lavterskeltilbudene en uvurderlig støtte, enten de trenger noen å snakke med på chat eller telefon når det røyner på, eller noen som kan handle dagligvarer for dem. Som en bonus har det også positive psykososiale virkninger for de frivillige selv å engasjere seg.

Ekspertgruppa mener at de mest relevante tiltakene for livskvalitet og psykisk helse framover består i å styrke tjenesteapparatets evne til å samordne innsatsen for å møte økt pågang og forventede ettervirkninger av pandemien, samt å styrke beredskapen for framtidige store hendelser.

Like etter nedstengningen synes forekomsten av psykiske helseplager faktisk å ha gått noe ned.

Ekspertgruppa foreslår altså ikke mange helt nye tiltak, men heller en styrking av den eksisterende strukturen.

Blant annet foreslår vi en tettere tilknytning mellom det offentlige hjelpeapparatet og frivilligheten, og tiltak for å øke kompetansen i lavterskeltjenester og frivillige tiltak.

Det vil være klokt å bygge videre på tiltak som styrker psykososial motstandskraft, slik at innbyggerne i størst mulig grad kan ta vare på seg selv og hverandre.

Slik kan også spesialisthelsetjenesten og de «tyngre» sosiale tjenestene fristilles til å rette sin innsats mot de mest utsatte.

Psykisk motstandskraft, eller resiliens, er evnen til å bevare den psykiske fungeringen og helsa i møte med påkjenninger. Men resiliens er ikke nødvendigvis evnen til å forbli uforandret.

Oftere er det evnen til å tilpasse seg som kreves.

Vi bevarer oss selv ved å forandre oss.