NRK Meny
Replikk

Fellesskap i paradiset

Paradise Hotel belønner lojalitet, vennskap, ærlighet og andre dyder vi legger vekt på i det nordiske arbeidslivet.

Paradise Hotel

INGEN GRUNN TIL BEKYMRING: Paradise Hotel er et spill du ikke kan vinne uten å tenke på fellesskapets beste og andre verdier vi holder høyt i vårt nordiske arbeidsliv. Kritikken fra voksengenerasjonen mot ungdomskulturen er som vanlig mangelfull, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser årets Paradise-deltakere.

Foto: Rune Bendiksen

Jeg elsker å se på Paradise Hotel. Programmet er morsomt, spennende og gir ikke minst en godt innsikt i menneskelige relasjoner. Jeg liker å se spillet, gruppedynamikken og de ulike alliansene som utvikler seg, endres og brytes. Vennskap som utvikles, åpenheten og ærligheten.

I en kronikk på NRK ytring skiver post.doc fra Aalborg universitet Mathias Herup Nielsen om de "illeluktende" dydene på Paradise Hotel: Å fremme seg selv, omstille seg raskt til endrede forutsetninger og til slutt ofre dine venner. Han mener at disse dydene er de samme som kreves av unge karrieremennesker på arbeidsmarkedet.

Gammeldags kritikk

Jonas Gahr Støre, Astrid Huitfeldt og Martine Lunde

FANS: Jonas Gahr Støre og Astrid Huitfeldt sammen med vinneren av Paradise Hotel 2017, Martine Lunde.

Foto: privat

Kritikken føyer seg inn i en eldgammel tradisjon. Voksne (menn) kritiserer en ungdomskultur. Ganske kjedelig og forutsigbart. Og som vanlig blir kritikken fullstendig mangelfull fordi «de voksne» kun beveger seg på overflaten.

Det Herup Nielsen ikke ser (kanskje fordi han rett og slett ikke har sett så mange sesonger) er at de verdsatte dydene inne på Paradise Hotel vel så mye er lojalitet, kollektive avgjørelser, vennskap, fellesskap og ærlighet. Dyder vi legger vekt på i det nordiske organiserte arbeidslivet. Du vinner faktisk ikke Paradise Hotel uten å leve opp til disse dydene.

Herup Nielsen skriver om de «inkluderte vinnerne» og «ekskluderte taperne», men dette er en grov forenkling. For det fascinerende med «Pærra» er hvordan alliansene på hotellet skifter, og hvordan gruppedynamikken mellom deltagerne endrer seg.

I 2014 endte den upopulære Ann Mariell til slutt opp som bestevenninne og vinner sammen med sin tidligere bitre uvenn Aurora. I samme sesong gikk Christer fra å være en som alle lo av, til å bli en av de kule og populære.

Du vinner ikke Paradise Hotel uten å være ærlig og autentisk.

Dyrker fellesskapet

Den mest sentrale dyden inne på hotellet er fellesskapets beste. Ingen valg gjøres uten å tenke på gruppa, på hva de andre ønsker og mener. Ja, du må være villige til å spille spillet og også ofre allierte, venner eller til og med kjærester, men det slående ved Paradise Hotel er den sterke vektleggingen av fellesskap. «Jeg har tenkt på gruppas beste» brukes som det viktigste argumentert i en forsvarstale for å bli valgt.

I årets sesong ble avgjørelser som ofte tatt i fellesskap med alle jentene til stede der det gruppas beste ble det avgjørende. Det kollektive var altså en mer verdsatt verdi en de individualistiske.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter

Ærlighet varer lengst

Å være seg selv er en annen sentral verdi inne på hotellet. Du vinner ikke Paradise Hotel uten å være ærlig og autentisk. «Jeg har vært meg selv 110%» har jo blitt selve Paradise-klisjeen. Det er akseptert at du spiller, men du skal spille ærlig og du skal ikke sette deg selv over andre.

Det er riktig som Herup Nielsen skriver at du hele tiden må tenkte taktisk, men det er ikke mulig å vinne Paradise Hotel ved å kun tenke på seg selv. Du må hele tiden være forberedt på å bytte partner og endre allianse. Og du vil ikke klare å vinne i en finale ved kun å tenke på deg selv, fordi det er de utsendte deltagerne som bestemmer hvem som til slutt vinner. Du må altså være godt likt, også av dine uvenner, for å vinne Paradise Hotel.

Jeg vil påstå at Paradise Hotel og andre reality-konsepter demokratiserer samfunnet.

Demokratisk

Herup Nilsen skriver at vi ikke må se på deltagerne på Paradise Hotel som samfunnets tapere. Det er lenge siden jeg har sett et så klart eksempel på «stating the obvious». Det er opplagt at deltagerne på Paradise Hotel er populære blant annet fordi de gjør seg godt på TV.

Det morsomme er at dette er mennesker som aldri hadde hatt muligheten til å bli kjente og populære uten reality-TV. Ja Jeg vil påstå at Paradise Hotel og andre reality-konsepter demokratiserer samfunnet.

En arbeidsledig 21-åring fra Stord med halsen full av tatoveringer er så populær at fansen sender ham penger fordi han ble sviktet av sin partner i finalen. Og Kevin er populær fordi han først og fremst er sympatisk og snill.

Ingen grunn til bekymring

Det kanskje beste eksempelet på mulighetene Paradise Hotel gir vanlige ungdommer fra hele landet er den svenske prinsessen Sofia. Barna i det svenske kongehuset har i mye større grad enn de norske vært en del av den isolerte pengesterke overklassen i Sverige. Men nå er altså ei jente fra en liten bygd i Dalarna blitt prinsesse, fordi hun ble kjent gjennom sin deltagelse i Paradise Hotel.

Ingen grunn til at voksne skal bekymre seg.

Hvordan vinner du pærra? Du må kunne spillet. Du må være deg selv. Du må gi av deg selv og få venner. Du må ta tøffe valg. Du må tenke langsiktig, du må være åpen. Dette er kvaliteter ett ryddig arbeidsliv setter pris på.

Så nok en gang er det ingen grunn til at voksne skal bekymre seg for en ungdomskultur som på overflaten kan virke fremmed, men som først og fremst er gjenkjennelig.