Historisk sett er det ingen tvil om at EU har bidratt til å skape samarbeid og forsoning mellom gamle fiender i Europa, og jeg gratulerer EU med fredsprisen. Jeg er likevel uenig i tildelingen. Prisen går til en institusjon i demokratisk krise, der tilliten mellom folket og eliten er på et historisk lavmål og der den sosiale uroen vokser i en rekke land. I tillegg har komiteen valgt å overse en lang rekke kandidater som har bidratt mer til fred i året som har gått.
Årets tildeling reiser tre viktige spørsmål.
- SE OGSÅ: Samleside om Nobel fredspris 2012
Hvorfor i år?
For det første er det, som flere har påpekt, merkelig at EU får prisen i år.
Jan Egeland sier valget er i strid med kriteriet om at prisen skal gis til den som har gjort mest for fred det siste året. PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken sier det slik: «– Hvorfor i all verden er det akkurat i 2012 at EUs bidrag til freden skal markeres med en fredspris? EU er i krise, og EUs sentrale institusjoner fremstår som delvis maktesløse i håndteringen av den krisen». Den svenske fredsforskeren Peter Wallensteen mener det er en «overraskende og fantasiløs tildeling», fordi EU ikke har utnyttet sitt potensial for å løse konflikter.
- FØLG DEBATTEN: Følg @NRKYtring på Twitter
Svekker demokratisk styring
Jeg er enig i denne kritikken. Vi ser i dag en negativ sosial utvikling i store deler av Europa, der EU fører en politikk som på mange områder forsterker de sosiale problemene og svekker mulighetene for demokratisk styring.
I et historisk perspektiv er det ikke galt å påpeke at et økonomisk og politisk samarbeid som EU er med på å redusere risikoen for krig og konflikt. Men det er heller ingen ting ved EU-samarbeidet i dag som offensivt viser vei i arbeidet for fred og demokratisk utvikling i og utenfor Europa. Hadde man spurt en vanlig greker eller spanjol om EU fortjener en fredspris, kan det nok hende svaret hadde vært et annet enn det nobelkomiteen kom fram til.
Hvem kunne fått prisen?
For det andre var det en rekke svært gode nominasjoner til årets fredspris, menneskerettighets- og fredsforkjempere som risikerer alt ved å stå opp for demokrati og mot vold. Ved å gi prisen til EU har Nobelkomiteen latt være å bruke en god sjanse til å hedre en av disse.
Blant de kandidatene som var oftest nevnt på forhånd, var Gene Sharp, Svetlana Gannushkina og duoen John Onaiyekan og Mohamed Sa'ad Abubakar.
Den amerikanske professoren Gene Sharp har inspirert demokrati- og frihetsbevegelser gjennom et livslangt engasjement for ikkevoldelig kamp. Den russiske menneskerettighetsforkjemperen Svetlana Gannushkina har tidligere mottatt Nansen-prisen for sitt arbeid med flyktninger, og leder organisasjonen Memorial som arbeider for demokrati og menneskerettigheter i Russland. De religiøse lederne John Onaiyekan og Mohamed Sa'ad Abubakar har arbeidet under svært krevende forhold for religiøs dialog og forsoning i Nigeria. Dette er kandidater som har gjort en stor innsats for fred i 2012, og som på hvert sitt vis ville satt søkelys på viktige fredsbyggende forhold hvis de hadde mottatt prisen.
- FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvordan skal komiteen settes sammen?
For det tredje: De siste årenes tildelinger av fredsprisen har ført til en fornyet debatt om Nobelkomiteens rolle og sammensetning. Årets kontroversielle tildeling understreker behovet for den debatten. Fredsprisen har på sitt beste en viktig politisk funksjon internasjonalt, men det er uheldig om den oppfattes som et uttrykk for partipolitikk eller i verden rundt oss oppfattes som en tildeling på vegne av norske politikere. Vi må unngå alt som kan svekke fredsprisens unike posisjon, rett og slett fordi Nobels fredspris med sin historiske status er en pris som kan bidra til å utvikle verden til et mer fredelig sted. Nå trenger vi en forsterket debatt om hvordan komiteen settes sammen og arbeider, slik at den kan styrke sin legitimitet og ivareta intensjonene i Nobels testamente på en best mulig måte.
