NRK Meny
Normal

Feil pris til riktig mann

Bob Dylan er den største tekstforfatteren i musikkhistorien. Men han skriver sangtekster, ikke litteratur.

Nobel Prize Literature Bob Dylan

Tildeling av Nobelprisen til Bob Dylan reiser noen interessante og problematiske spørsmål, skriver Knut Schreiner. Hva er egentlig tekstene uten musikken, mannen og myten? Bildet viser Dylan på scenen i Los Angeles i 2012.

Foto: Chris Pizzello / Ap

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Torsdag ettermiddag fikk jeg en telefon fra media. Bob Dylan hadde fått Nobelprisen i litteratur. Men hvorfor ringer de meg?

Jeg har peiling på musikk, men ikke noe særlig på litteratur. Men det var musikkfolket som ble bedt om å uttale seg. Anne Grete Preus ble intervjuet på Dagsrevyen.

På forsiden av Aftenposten kunne man lese: «Selvfølgelig fortjener Dylan Nobelprisen». Men det var ikke Aftenpostens litteraturanmelder Ingunn Økland som sa det. Det var musikkanmelder Robert Hoftun Gjestad.

Musikk med litterære kvaliteter

Hvor var litteraturfolket? Og da snakker jeg ikke om de som allerede elsker Dylan og har oversatt ham, som Jan Erik Vold eller Frode Grytten. Hva synes for eksempel Knausgård om tildelingen, eller hans redaktør i forlaget Oktober?

Jeg tror det handler om at Bob Dylan ikke er litteratur. Det er musikk.

Det har litterære kvaliteter, ja så klart. Men det er sangtekst.

De ordene som Dylan får Nobelprisen for, ble ikke skrevet for å bli lest, eller for å stå alene som en selvstendig tekst. Det er ord skrevet for å passe til musikk.

Og i sangtekst er det andre hensyn å ta enn i andre litterære sjangre.

Det viktigste er at det må det låte bra – låte bra sunget. Det må være iørefallende og fengende. Fordi mottakeren lytter, og ikke leser.

Tekstene må ha en fast rytmisk struktur, som passer med låtens tempo og takt.

Man har kortere tid og plass å si ting på, sammenliknet med andre skjønnlitterære sjangre.

For å få det til å henge sammen, og funke, må man ha en form preget av gjentakelser og enkle variasjoner over det samme poenget, gjerne supplert med ikke-leksikalske støtteord som la la la eller oh oh oh.

Ikke minst skal det være enkelt og muntlig, og hvile på en gjenkjennelig sjangertradisjon.

Dylan er den største tekstforfatteren i musikkhistorien. Men som litterær sjanger har sangtekster langt fastere rammer, eller større begrensninger, som kunstnerisk format, sammenliknet med romanen, diktet eller novellen.

Dylan er den største tekstforfatteren i musikkhistorien.

En annen kunst

Tildeling av Nobelprisen til Dylan reiser derfor noen interessante og problematiske spørsmål, og noen misforståelser.

Hva er tekstene uten musikken? Eller uten mannen selv? Og uten myten?

Dylan har ofte blitt omtalt som en dårlig vokalist. Det er ikke riktig. Han har en fantastisk rytme, eller timing. Hvordan tror du det ellers er mulig å få inn så mange ord og så mange vers som i «Like a rolling stone» eller «Hurricane», og samtidig få det til å svinge og bli fet musikk? Det er her han er mester, og som gjør ham til en av rockens, tvert imot, beste vokalister.

Men det er denne formidlingen – musikken og sangen, og Dylan i egen person – som gir ordene kraft.

Han fortjener en pris ja. Men kunstformen vi snakker om, er noe annet.

Dylan-eksperten og forfatteren Håvard Rem var en av dem som kunne juble over tildelingen. Til NRK sa han at tildelingen er historisk fordi den markerer at sangtekst blir tatt på alvor som litterær kunstnerisk sjanger.

Det er lett å lese tildelingen som enda et tegn på pop & rocks inntog i høykulturen; at Dylan, en representant for den folkelige rockekulturen, føres inn i marmorhaller og salonger.

Men Håvard Rem er nok også klar over at dette aldri har vært en del av Dylans ambisjon eller rockens prosjekt.

De ordene som Dylan får Nobelprisen for, ble ikke skrevet for å bli lest.

Utfordrer sitt publikum

Dylan kom til New York på begynnelsen av sekstitallet som en karismatisk folksanger som skamløst forsynte seg av den amerikanske musikkens fortellinger og repertoar.

Mange assosierer han med begrepet protestsanger, og de store sosiale omveltningene på sekstitallet.

Men Dylans radikalisme var ikke del av noe organisasjon eller sosial bevegelse. Det var New Yorks bohemkultur og arven etter Beatpoetene, som var hans greie. Her er idealet å ikke stå til ansvar for noen andre enn seg selv.

Dylans overgang fra å være en folksanger med kassegitar til å bli en elektrisk rocker bak mørke solbriller har blitt stående som et symbol på kunstnerisk integritet og innovasjon.

Og det er særlig de tre platene han lagde i denne overgangsfasen – Bringing it all back home, Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde som har gitt ham status som en Jimi Hendrix med skrivemaskin.

Til tross for at han er et symbol på ekthet, forble han også en gåtefull karakter; en historieforteller som iscenesatte seg selv i nye klær og i nye landskap med jevne mellomrom. På den måten unnslapp han kategorisering, og utfordret samtidig sitt publikum. Dylan har derfor blitt forstått som en kunstner i stadig utvikling og endring.

Men dette er også delvis en myte. Dylan har de siste tiårene vært mer en tradisjonstolker enn innovatør. En roots-artist. De siste tiårene er det den amerikanske populærmusikken fra 40- og 50-tallet han holder på med, på sine plater og endeløse turné.

A song and dance man

Tekstene er fortsatt gåsehudfremkallende, som på platen Time Out Of Mind fra 1997. Men inntrykket er at det er musikalske og ikke litterære ambisjoner som motiverer ham nå. Den siste platen bestod av Sinatra-cover.

Han er altså ikke en poet som har gått rundt og ønsket anerkjennelse i de finerer sirkler. På sine konserter, introduseres Dylan riktignok som rockens hoffpoet. Men han er, som han selv sier selv – a song and dance man. – en slags musikalsk omreisende; en magisk og mystisk figur til forlystelse og fortryllelse.

Og det er det som er kunsten hans. Dylan trenger ikke Nobelprisen. Men gjør Nobelprisen det?

Utdelingen hadde neppe vært internasjonalt avisstoff i over en uke, hvis den hadde gått til en østerriker eller en japaner. Og du vet hva de sier om oppmerksomhet i dagens mediesituasjon.

Dylan trenger ikke Nobelprisen. Men gjør Nobelprisen det?

Og det er klart det blir litt ekstra stas for Stockholm som by, nobelpris-komiteen og media med en ekte, glamorøs legende på besøk for å ta imot prisen. Litt som da Barack og Michelle Obama var i Oslo.

«Blir det Beyoncé til neste år»? skrev litteraturredaktøren i Svenska Dagbladet.

He he. Men en dag blir det kanskje hiphop. Akkurat som punk, og før det, den opprørske rockemusikken på sekstitallet, er hiphop et symbol på innovasjon og anti-establishment. Det er en sterk myte som lever i beste velgående i dag, selv 20 år etter Apples «Think Different» kampanje.

I markedsføringen av festivalen Oslo Innovation Week, som pågår denne uka, kunne man se bilder av Albert Einstein og Jimi Hendrix som ”to sider av samme sak”: gærninger, visjonærer og annerledestenkende som bringer verden videre.

Denne ideen, om forbindelsen mellom kunstnere, motkulturelle krefter og de store teknologiske omveltningene i vår tid, ligger som et mytisk bakteppe for tildelingen av nobelprisen til Dylan.

Dylan var jo Steve Jobs’ største helt.

Bob Dylan: I want you

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Dette innslaget ble sendt den 16.10.16. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.