NRK Meny
Kronikk

Feigt å flytte ansvaret til publikum

I møte med gjenstander kommer minnene om det grusomme tett på oss. Da er det synd at 22. juli-senteret fraskriver seg ansvar for hvordan publikum tolker utstillingen.

Bombebilen

'Når det åpnes et 22. juli-senter, bare 4 år etter, vil det i sin natur være kontroversielt. Da er det synd at regjeringen og NTNU, som har ansvar for utstillingen, har valgt å gjøre seg uangripelige.' skriver Per Magnus Sandsmark. Bildet viser restene av varebilen Anders Behring Breivik brukte 22. juli 2011.

Foto: Hans Erik Weiby / NRK

Det å stå i rom med en gjenstand er sterkere enn å lese om den. Følelsen av å være nær historien er en viktig del av opplevelsen av fortidens hendelser. Derfor reiser vi for å se Mona Lisa, vikingskip og forfatterhjem.

22. juli-senteret, som åpner onsdag, er plassert under og i første etasje i Høyblokka. Plasseringen av senteret er i seg selv en påminnelse på terroren. Arrene bygget, byen og nasjonen fikk av en 950 kg tung bombe er fysisk synlige på stedet. De har også valgt å bruke materielle minner fra selve hendelsen, som bilvraket etter bilen bomben var plassert i og Breiviks falske ID-kort.

Sorgen er personlig

Utstillingen har skapt debatt allerede før den har åpnet. Dagfinn Nordbø, John Christian Elden og Tor Østbø har uttalt seg skeptiske til at bilvraket og det falske ID-kortet stilles ut. Kritikerne er redde for at dette vil tiltrekke seg uønsket publikum og bli fremstilt som relikvier.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Hvordan vi i fellesskap bearbeider et nasjonalt traume som 22. juli krever debatt, og vil uunngåelig gi grobunn for uenighet. For selv om traumet er nasjonalt så er sorgen personlig.

Følelsen av å være nær historien er en viktig del av opplevelsen av fortidens hendelser.

Per Magnus Sandsmark, KULTURVITER OG MUSEOLOG

Når det åpnes et 22. juli-senter, bare fire år etter, vil det i sin natur være kontroversielt. Men det er ikke tvil om at materielle gjenstander som minner oss på selve grusomhetene hører med i fortellingen om hva som skjedde og hva det betydde. Det som er synd er at regjeringen og NTNU, som har ansvar for utstillingen, har valgt å gjøre seg uangripelige.

Overlater kontekst og tolkning til publikum

Statsråd Jan Tore Sanner (H) og prosjektleder Tor Einar Fagerland har lagt vekt på at senteret skal bli en stille vandring fra nåtid via 22. juli 2011 og tilbake til nåtiden igjen. «Det viktige blir å fremme det autentiske, vi pakker ikke noe inn», uttalte Fagerland til Aftenposten. De eneste tekstene som skal være i utstillingen er tekster hentet fra kongens og statsministerens taler, samt fra samtaler med ofre og pårørende.

I stedet overlater sentret spørsmål om kontekst og tolkning til oss.

Per Magnus Sandsmark, Kulturviter og museolog

Det er naturlig for å la være å støte noen, men det er samtidig synd fordi vi som publikum ikke får veiledning til å se nye, kanskje klargjørende sammenhenger. I stedet overlater sentret spørsmål om kontekst og tolkning til oss. Dette er vanlig i kunstutstillinger, men ikke vanlig i kulturhistoriske utstillinger, som denne.

Ikke nytt at utstillinger skaper debatt

Ingenting er nytt med at utstillinger skaper debatt. I 2014 var det Marcel Leilënhofs fotoprosjekt om Hells Angels. Utstillingen «Helvetes engler» ble vist på Historisk museum i forbindelse med grunnlovsjubileet. Det var mye motstand mot at bildene av disse menneskene skulle være en del av grunnlovsjubileet. Høyres Anders B. Werp ønsket bildene fjernet, og begrunnet standpunktet sitt med at de representerte et kriminelt miljø.

Når utstillingene skal provosere eller få oss til å reflektere på nye måter kan det forvirre oss.

Per Magnus Sandsmark, Kulturviter og museolog

Felles for ønsket om å fjerne utstillingen om Hells Angels og å slippe å se Breiviks bil, er et ønske om å ikke skrive inn grusomhetenes gjerningsmenn inn i historien og gi dem historisk legitimitet, slik et kulturhistorisk museum eller en utstilling i regi av regjeringen gjør. Slike utstillinger blir ofte stående som en fasit på sannheten.

Vi er vant til å gå på museer som bygger opp om nasjonal identitet og lokalt stolthet. Når utstillingene skal provosere eller få oss til å reflektere på nye måter kan det forvirre oss. Særlig når temaet er vanskelig har vi behov for å bli veiledet i de vanskelige tankene.

De bruker ikke anledningen til å sette hendelsen i en større sammenheng og overlater alle slike tanker til publikum selv.

Per Magnus Sandsmark, Kulturviter og museolog

Historisk museum løste kritikken på en god måte. En tekst fra kunstneren selv forklarte prosjektet, og det ble i tillegg invitert til et åpent debattarrangement. Det kontroversielle ble løst gjennom å kontekstualisere og åpne for diskusjon.

11.september-museet tok 13 år

I USA tok det 13 år med planlegging og debatt før de åpnet 11. september-museet på Ground Zero i New York. Det er blant annet kritisert for å ha estetisert grusomhetene. En av hovedkritikkene ser ut til å også gjelde 22. juli-senteret: De bruker ikke anledningen til å sette hendelsen i en større sammenheng og overlater alle slike tanker til publikum selv.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Prosjektgruppen bak 22. juli-utstillingen har valgt 11. september-museet i New York som forbilde. Kanskje kunne Kulturrådets BRUDD-prosjekt også vært et forbilde, og gitt inspirasjon til et litt annet museum. BRUDD-prosjektet har ført til utstillinger om blant annet statens ugjerninger mot romfolk, behandlingen av de såkalte tyskertøsene og forholdene i norske barnehjem. Gjenstander som symboliserer mørke flekker i vår historie er stilt ut, men gjenstandene er også forklart for oss og gjennom egne tekster satt i en klar sammenheng.

Refleksjon og debatt

Prosjektleder for 22. juli-senteret, Tor Einar Fagerland, har stor tro på at de materielle minnene etter nasjonale traumer må gjøres tilgjengelig for folk. Han mener vi gjennom å møte minnene om det grusomme blir påminnet det de står for og at det åpner for refleksjon og debatt.

Det er feigt å flytte hele ansvaret for tolkning til publikum.

Per Magnus Sandsmark, Kulturviter og museolog

Fagerlands tro på vår modenhet er prisverdig, men om tid og sted er riktig er mer usikkert. Det er mulig at de ulike elementene i utstillingen til sammen klarer å skape nye meninger for oss som gjør at vi kan se sammenhengen og forstå hva utstillerne har ment.

Jeg håper senteret, gjennom tekster og andre virkemidler, synliggjør sammenhengene og setter de kontroversielle gjenstandene i en fornuftig kontekst. Det ansvaret må de vise som redaktører av innholdet. Det er feigt å flytte hele ansvaret for tolkning til publikum.

Les også: