NRK Meny
Kronikk

Feig og ufarlig karakterdebatt

Det er synd at karakterdebatten skal begrense seg til å skyte på Høyres ambisjon om å starte formell rangering enda tidligere. Argumentene som fremføres gjelder nemlig også for karakterer på ungdomstrinnet.

Stoltenberg på besøk i skoleklasse

Statsminister Stoltenberg vil ikke ha karakterer fra 5. klasse. Men hvorfor vil han da ha karakterer på ungdomsskolen? Bildet er fra et tidligere besøk i en skoleklasse på Haga skole i Sande i Vestfold.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Da Jens Stoltenberg i duellen på TV2 utfordret Erna Solberg på spørsmålet om karakterer på mellomtrinnet, var han raskt ute med å forsikre oss om at han naturligvis var for karakterer i ungdomsskolen. Deretter fremførte han flere gode poeng for hvorfor karakterer ikke bør innføres fra 5. klasse. Det paradoksale er derimot at samtlige av hans argumenter også problematiserer karakterbruk i ungdomsskolen.

Det er åpenbart at debatten om kvalitet i skolen foregår på premissene til de politiske kreftene som ønsker mer styring, mer resultatmålinger og mer kontroll av skolens ytelse. Fravær av karakterer anses derfor som fravær av kontroll og innsikt i elevenes læringsutbytte. Dette gjør det vanskelig å løfte frem argumenter for at karakterer i ungdomsskolen ikke er læringsfremmende, men i like stor grad som for 10–11 åringer, i mange tilfeller læringshemmende.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Gir bare en bekreftelse

Alle som har undervist tenåringer har sett eksempler på dette, og forskning støtter opp om et slikt syn. Summativ- eller tilbakeskuende vurdering som karaktersetting gjerne kalles, gir lite eller ingen innsikt i hva elevene får godt til, hva han eller hun strever med og hvor veien går videre. Det gir bare elevene en bekreftelse på hvor de befinner seg i et rangeringssystem. Bekreftelse, fordi elevene som oftest har såpass god selvinnsikt at dette er åpenbart for dem selv uten tallet som bekrefter det, og dessverre ofte sementerer det.

Forskning på hva som gir elevene god innsikt i sin læringsprosess slår fast at det er hva som gis i tillegg til, eller utenom karakteren som har betydning. Dette er den formative eller fremadrettede vurderingen som krever flere ord, gjerne en samtale og ikke minst elevens egenvurdering.

Å arbeide godt med formativ vurdering krever at eleven får anledning til å sette seg personlige mål. Det innebærer å legge lista slik at det er oppnåelig for den enkelte å komme over. Karaktersystemet legger derimot lista like høyt for alle, og er derfor like gjerne et problem for elevenes innsikt i sin læringsprosess som en hjelp.

En stor unnlatelsessynd

Lærere i norsk skole har utviklet gode måter å gi elevene personlig og fremadrettede vurderinger, men mange opplever et uløselig paradoks når svake elever både skal forholde seg til å ha nådd sine personlige mål etter iherdig innsats, samtidig som de fortsatt er en 2-er i rangeringssystemet.

Stoltenbergs argumentasjon om hvor vanskelig det er å bli definert som en toer eller treer for en 10–11 åring gjelder naturligvis også når elevene er et par år eldre og i en del tilfeller enda mer sårbare med hensyn til selvbilde og sosial posisjonering. Å ikke problematisere karakterer også på ungdomsskolen, er derfor en stor unnlatelsessynd.

KLAR FØR VALGET? Test NRKs Valgomat

Tjener bare én hensikt

Karakterer tjener i bunn og grunn kun én hensikt. De siler elevene. Er du god nok eller ikke god nok for å komme over til neste nivå?

Karakterene er ikke ment for eleven. De er ment for - og er bare meningsfulle for - portvokterne til neste ledd i utdanningskjeden.

Dag Øystein Nome, Universitetslektor i pedagogikk

Karakterene er derfor ikke ment for eleven. De er ment for – og er bare meningsfulle for – portvokterne til neste ledd i utdanningskjeden. Et mye brukt argument for karakterer på ungdomsskolen er derfor at de er et nødvendig onde for å sile elevene til inntak i videregående opplæring. Det er basert på en myte om at det er konkurranse om skoleplassene i de videregående skolene. Dette gjelder derimot bare for et fåtall av elevene.

Statistikk fra 2012 viser at 84 prosent av alle elevene fikk sitt førsteønske oppfylt ved overgang til videregående skole. De andre, med unntak av noen ganske få (418 elever), fikk sitt linjevalg men på en annen skole enn den de først hadde ønsket seg.

Det er med andre ord bare et fåtall elever som er i en konkurransesituasjon ved overgangen til videregående skole, og det er gjerne de på toppen av ambisjonsskalaen. For nesten 9 av 10 spiller med andre ord karakterer ingen betydning på ungdomsskolen utover det å bli vant til å se seg selv rangert med terningkast.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Hensyn bør kunne ivaretas på en annen måte

Årsaken til dette er naturligvis at videregående opplæring er en rettighet og kombinert med god innsats fra et utmerket rådgiver-team ved landets ungdomsskoler, fordeler 9 av 10 elever seg utover de videregående skolene på en fornuftig måte med hensyn til den enkelte elevs forutsetninger og interesser. Ved overgangen til høyere utdanning stiller dette seg selvfølgelig helt annerledes. Høyere utdanning er ingen rettighet og behovet for å sile elevene er derfor et helt annet i videregående skole.

På ungdomstrinnet er siling nødvendig for det lille fåtallet som skal inn på idrettslinjer, dramalinjer og andre tilbud det finnes lite av i en del fylker. Hensynet til denne elevgruppen bør kunne ivaretas på andre måter enn å underlegge alle elever et gjennomgripende rangeringsregime i 3 år.

Dette gjør debatten feig og ufarlig

En spenstig og fremtidsrettet skoledebatt kan ikke unnlate å problematisere karakterbruken på ungdomstrinnet.

Det er kanskje likevel å håpe at partier som i valgkampen velger å kalle seg «skolepartier» tar denne saken med større alvor. Det bør man for å fortjene en slik tittel.

Dag Øystein Nome, universitetslektor i pedagogikk

Det er synd at karakterdebatten skal begrense seg til å skyte på Høyres ambisjon om å starte formell rangering enda tidligere, når det er åpenbart at argumentene som fremføres stikker hull på karakterballongen også på ungdomstrinnet. Dette gjør karakterdebatten feig og ufarlig.

Når premissene for debatten er at karakterer har en funksjon i elevenes læringsprosess stikk i strid med all forskning på området, er det ikke annet å vente. Det er kanskje allikevel å håpe at partier som i valgkampen velger å kalle seg «skolepartier» tar denne saken med større alvor. Det bør man for å fortjene en slik tittel.