De siste årene har jeg grublet mye over et fenomen som plager meg veldig: Fattigdomsturisme eller fattigdomsporno, som det også kalles.
Det er privilegerte mennesker fra velstående land som legger ut selfier med småbarn på barnehjem i Afrika. De hylles av vennene sine i kommentarfeltet.
De er så «tøffe» som reiser ut til et så «eksotisk» sted for å jobbe som frivillig. Der får de oppgaver som de ikke hadde fått gjøre i Norge, fordi de egentlig ikke er kvalifisert til det.
Det er en farlig form for rasisme forkledd som heltemot og godhet som får direkte konsekvenser for menneskers liv, helse og sikkerhet.
Men jeg har innsett at fattigdomsporno ikke bare foregår i turist- og bistandsindustrien, men også blant studenter på utveksling.
Dette har jeg selv sett på alle studentpresentasjonene fra de ulike utvekslingstilbudene til skolen min, VID, vitenskapelige høgskole.
Ingen av studentene som har vært på utveksling i vestlige land, som England og USA, brukte bilder av pasienter. I land som Filippinene og Cuba derimot brukte flere studenter bilder av pasienter, som tydelig var i strid med taushetsplikten vår.
Jeg dro selv på utveksling til Cuba for å utforske dette.
Jeg ble lei meg av å se at sykehuset der vi hadde praksis ble redusert til en turistattraksjon.
Taushetsplikten vår og pasientenes rett til verdighet og privatliv ble tilsidesatt. Babyene på nyfødtavdelingen ble brukt som rekvisitter i studentenes photoshoots til diverse sosiale medier.
Små barn har ikke samtykkekompetanse når det gjelder bildetaking. Man skal aldri ta bilder av barn uten å spørre foresatte.
Mange brukte «de har ikke taushetsplikt på Cuba» som unnskyldning. Dette er ikke helt riktig. Det gir oss uansett ikke rett til å utnytte de cubanske pasientenes mangel på rettigheter.
Tvert imot burde vi være ekstra forsiktig når vi vet at disse pasientene kanskje har begrensede muligheter til å si fra. Det er gjerne akkurat derfor mange kan være fristet til å ta bilder, som om man er i en dyrehage.
Av og til spurte studentene om det var greit å ta bilder av pasientene. Men har pasientene et reelt valg? Eller følte de at de måtte si ja i frykt for å ikke få den behandlingen de hadde krav på?
Det var tydelig at flere syntes det var ubehagelig å bli tatt bilder av. Som helsearbeidere er det vårt ansvar å være bevisst på maktforholdet mellom oss og pasientene.
Jeg skriver ikke dette innlegget bare for å kritisere enkeltstudenter, som mangler selvinnsikt og dømmekraft.
Jeg skriver dette også for å kritisere høyskoler og universiteter som lar studentene slippe unna med slikt. Enten skjer det fordi skolene ikke har gode nok retningslinjer for bruk av sosiale medier på utveksling, eller fordi brudd sjelden blir fulgt opp og får konsekvenser.
Ved å ikke ta tak i problemet lærer VID studentene sine at ikke-vestlige pasienters rettigheter og verdighet ikke er like viktig som hos vestlige pasienter.
Hadde slik ukritisk bildetaking og bildedeling skjedd i Norge, hadde de aktuelle studentene ikke bestått praksisen. Kanskje hadde de ikke fått autorisasjon som sykepleier.
Jeg kritiserer skolene med utvekslingstilbud som i stedet for å gi interkulturell kompetanse, forsterker skadelige holdninger som studentene har fra før.
Jeg har sett og hørt at denne ukulturen finnes på flere studier som innebærer menneskenært arbeid, ikke bare på sykepleierutdanningen.
Å dra på utveksling er en fantastisk mulighet hvis man er bevisst holdningene og intensjonene sine. Hvis ikke, kan utvekslingen ha motsatt effekt.
Ved å dele unyanserte historier og bilder reduserer man menneskene man møter til en stereotypi.
Vi viderefører den kolonialistiske og paternalistiske tankegangen, om at mennesker fra ikke-vestlige land er underlegne og passive ofre som må reddes av vesten.
På grunn av koronapandemien er det for mange uaktuelt å dra på utveksling i nærmeste fremtid.
Jeg håper høyskolene og universitetene bruker denne tiden på å utforme bedre utvekslingstilbud. Et tilbud som ikke skader lokalbefolkningene i de aktuelle landene og som gir et bedre læringsutbytte for studentene sine.
Jeg håper også at vi andre som gleder oss til å få reise og utforske verden igjen bruker denne tiden til å reflektere over holdninger og oppførsel.
