Kronikk

Farvel til småbedriftene

Myndighetenes krisepakke gjør lite eller ingenting for små og mellomstore bedrifter.

Frisørsalong (Illustrasjon)

For svært mange småbedrifter er situasjonen akutt.Frisører, tannleger, fysioterapeuter, konserthus, reisearrangører og serveringssteder har praktisk talt yrkesforbud, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Gorm Kallestad / Gorm Kallestad

Denne artikkelen er over to dager gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

For å begrense de økonomiske effektene av de mest radikale helsepolitiske tiltakene noensinne, har Stortinget vedtatt flere krisepakker for norsk næringsliv. Den mest kostbare kom i helgen blant annet i form av garanti for 50 milliarder kroner i risikolån. I tillegg skal skatter og avgifter utsettes i noen måneder. Ingen av disse tiltakene vil redde småbedriftene våre.

De små og mellomstore bedriftene utgjør mer enn 99 prosent av alle bedrifter i Norge, og nesten halvparten av både ansatte i privat sektor og landets verdiskaping. Jeg frykter resultatet blir kroken på døra for svært mange av dem, også etter de kostbare tiltakene som nå er vedtatt.

Dette er ikke en krise vi i særlig grad kan stimulere oss ut av.

Grunnen er enkel: dette er ikke en krise vi i særlig grad kan stimulere oss ut av. Heller ikke med risikolån. Det er som Victor Norman påpekte i Dagens Næringsliv i helgen: norsk økonomi er ikke deprimert. Store deler av den er politisk nedlagt. Forsøk på å stimulere økonomien med billige penger i form av risikolån og lav rente er utilstrekkelig fordi det er ingenting å stimulere. Vi skal jo ikke reise, spise ute, gå på treningssenter og konsert.

Akutt for mange små

Jeg har selv ledet en liten norsk bedrift i oppstartsfasen. I et godt år kunne vi forvente en margin på kanskje ti prosent. Men det var langt fra gitt, og jeg har tatt vare på e-posten fra regnskapsfører som gledestrålende en vårdag kunne meddele at vi hadde god nok likviditet til alle lønningene denne måneden også.

For denne bedriften og noen andre er det nå mulig å holde et visst aktivitetsnivå oppe fra hjemmekontoret. Men om offentlige innkjøpere skulle avlyse utlyste konkurranser vi hadde brukt mye tid på, eller om prosjektene vi hadde igangsatt ble forsinket og sluttbetalingen derfor måtte vente, da ville vi fått alvorlige problemer.

For svært mange småbedrifter er det mer akutt. Frisører, tannleger, fysioterapeuter, utesteder, reisearrangører og konserthus har praktisk talt yrkesforbud. Utenlandsreiser er avlyst. Alle inntektene er borte.

Frisører, tannleger, fysioterapeuter, utesteder, reisearrangører og konserthus har praktisk talt yrkesforbud.

Da er det bra at permitteringsreglene er myket opp slik at det koster mindre å permittere ansatte. Myndighetene tar den kostnaden. For den enkelte ansatte betyr det et betydelig inntektsbortfall og dermed mindre penger å bruke på det som tross alt er igjen av økonomien. Og altså ytterligere brems i økonomisk aktivitet og verdiskaping.

Et sjansespill

For bedriftene er floken langt fra løst med krisepakker. Lønnskostnaden er jo ikke på langt nær alle utgiftene. For virksomhetene skal fortsatt betale husleie, regnskapsfører og lisenser. De skal dessuten sette av penger til moms og selskapsskatt.

Det hjelper lite at fristen for innbetaling av første merverdiavgiftstermin utsettes fra april til juni. Pengene må likevel settes av, for nåde den som ikke har pengene klar når innkrevd skatt forfaller. Det hjelper heller ikke særlig mye at fristen for innbetaling av forskuddsberegnet selskapsskatt utsettes fra april til september. Hvem har penger på bok i juni og september når ingen penger kommer inn i hele andre kvartal?

Det er også gitt garanti for 50 milliarder i risikolån som skal ytes av norske banker. Men dette vet jeg: Jeg ville som daglig leder i lite sårbart selskap aldri i verden turt å låne penger for å betale løpende utgifter. Det pleier vi jo ellers ikke å råde forbrukere til. Ikke ta opp lån for å dekke husleie og strømregning, ville de sagt på TV-programmet Luksusfellen.

Det er nesten utelukkende bankenes risiko som avlastes nå, ikke småbedriftene.

Da vokser gjelden i takt med regningene som kommer inn. Og når skal gjelden betales tilbake? Når verden åpner igjen og inntektene i beste fall kommer ganske raskt opp dit de var før og akkurat rekker til å dekke utgiftene som fortsetter å forfalle? Det er lett å forstå at det er et regnestykke som ikke går opp.

Risikolån er fint når vi ønsker å få fart på økonomien, investeringer og nyskaping. Men vi ønsker jo ikke det nå. Tvert imot, mye av den har vi forbudt av hensyn til befolkningens helse.

Venter høyere skatt

Vi trenger også solide banker. Under finanskrisen reddet myndighetene store finansinstitusjoner fordi de var «to big to fail». Konsekvensene om de skulle velte, var for store. Bankene har også tøffe tider, og verre kan det bli om husholdninger og bedrifter nå begynner å bli dårlige betalere. Men det er nesten utelukkende bankenes risiko som avlastes nå, ikke småbedriftene.

De er kanskje hver for seg ikke for store til å falle, men de er for mange. Garanti betyr at om låntaker ikke betaler, får banken pengene tilbake. Låntaker er like fullt konkurs. Det er av regjeringen anslått en tapsavsetning på 20 prosent av beløpet. Det er altså forventet at en stor del av gjelden som nå skal spres utover landet, ikke vil bli tilbakebetalt.

Vi skal jo ikke reise, spise ute, gå på treningssenter og konsert.

Alle forstår at vi må dele på kostnaden av krisen vi nå står i. Det kan for eksempel bety at huseiere pålegges å redusere husleie. Sannsynligvis vil vi alle forvente et høyere skattenivå på andre siden. Inntil da bør moms og forskuddsberegnet selskapsskatt droppes og deler av bedriftenes bortfalte inntekter kompenseres, for eksempel gjennom offentlige innkjøp. I tillegg trenger vi en massiv investering i kompetansepåfyll, et behov som har vært der lenge men som nå bør prioriteres opp.

I verste fall forsvinner en stor del av småbedriftene i løpet av de neste månedene. I beste fall kommer vi ut i andre enden med gjeldstynget næringsliv. Som må reddes med ny redningspakke. I mellomtiden har vi tapt investeringer og fagmiljø som det tar lang tid å bygge opp igjen. Det kan vi komme til å angre på.