NRK Meny
Replikk

Farlig forenkling av psykisk helse

Psykiske vansker oppstår i en sosial, kulturell og samfunnsmessig kontekst. Å redusere dem til en fysisk tilstand i hjernen er et farlig sidespor.

Hand with magnifier Hand with magnifier

Vi vet at psykiske problemer samsvarer med tilstander i hjernen. Det er ikke det samme som at komplekse faktorer som påvirker oss kan reduseres til en hjernetilstand, hevder kronikkforfatterne.

Foto: Photographer:Sergey Nivens

Kaveh Halland Rashidi argumenterer i en kronikk på NRK Ytring nylig for at psykiske lidelser bør omdefineres som fysiske sykdommer. Grunnen til det er i følge ham at psykiske lidelser egentlig er fysiske tilstander i hjernen, og fordi det vil redusere stigmaet forbundet med psykiske lidelser.

Dette er ikke bare vitenskapelig upresist, men er også uttrykk for en menneskeforståelse som tar oss i farlig retning som samfunn.

Reduserer forståelsen

For det første, selv om fysiske tilstander i hjernen korrelerer med psykiske lidelser betyr ikke det at disse lidelsene er identisk med eller er forårsaket av disse tilstandene. Dette er et klassisk problem i vitenskapen. Når du ser et eple kan vi påvise en aktivering i bakhodelappen i hjernen din. Å se et eple korrelerer med aktivering i bakhodelappen. Det betyr imidlertid ikke at det å se et eple er det samme som eller er forårsaket av aktivering av bakhodelappen.

Å hevde at det komplekse flettverket av faktorer som påvirker oss fra fødsel til voksen alder kan reduseres til en hjernetilstand, er i beste fall upresist.

På samme måte er det ukontroversielt at de emosjonelle, kognitive og relasjonelle problemene som utgjør psykisk lidelse korrelerer med tilstander i hjernen. Men å hevde at dette komplekse flettverket av faktorer som påvirker oss fra fødsel til voksen alder kan reduseres til en hjernetilstand er i beste fall upresist.

I verste fall vil denne forenklingen utarme vår teoretiske og kliniske forståelse av hva psykisk lidelse er, hvordan det oppstår og hvordan vi skal hjelpe. Forskningen de siste tiårene har ettertrykkelig vist at kognitiv terapi, emosjonsfokusert terapi og relasjonell terapi fungerer svært godt i møte med psykiske lidelser. Disse terapeutiske tilnærmingene virker fordi de adresserer de negative tankene, de smertefulle følelsene og de relasjonelle vanskene som mennesker sliter med og som nettopp utgjør psykiske lidelse.

Passiviserende

For det andre, vil vi som individer og samfunn etter hvert betale en høy pris for å redusere psykisk lidelse til fysisk sykdom. Rashidi mener det er en god idé fordi det vil flytte skylden og skammen forbundet med lidelsen. Litt forenklet: hvis vi kan skylde på en tilstand i hjernen så trenger vi ikke skylde på oss selv.

Vi risikerer å bli så nærsynte i vårt nevrobiologiske fokus at vi mister vårt kritiske blikk på samfunnet vi lever i.

Problemet er at psykiske vansker oppstår ikke i et vakum. De oppstår i en sosial, kulturell og samfunnsmessig kontekst som er med på å forårsake og opprettholde problemet. Her finnes mange eksempler: Ensomhet i det moderne samfunnet, kroppspress i reklame og medier, stress, overbelastning og sunnhetshysteri. Vi risikerer å bli så nærsynte i vårt nevrobiologiske fokus at vi mister vårt kritiske blikk på samfunnet vi lever i.

Videre kan denne utviklingen passivisere individet til bare å ta imot medikamentell behandling for en angivelig sykelig hjernetilstand, istedenfor å aktivt arbeide med seg selv og sine omgivelser gjennom for eksempel å gå i terapi, søke ny kontakt med mennesker rundt seg eller livsstilsendring.

En av de viktigste faktorene i bedring fra psykiske lidelse er å oppdage at det dypest sett ikke er noe galt med meg - heller ikke hjernen min - og at jeg med god hjelp fra andre har makt til å gjøre noe med situasjonen min.