NRK Meny
Normal

Farger, detaljer og lapp over øyet

Krigskorrespondenten Marie Colvin tok store sjanser for å gi stemme til de stemmeløse. Et halvt år etter at hun ble drept i Syria, er artiklene hennes samlet i bokform, skriver Hege Duckert, kulturredaktør i NRK.

Marie Colvin

Marie Colvin, legendarisk krigskorrespondent, på Tahir-plassen i Kairo. Hun ble drept i februar 2012, mens hun dekte krigen i Syria. 'Colvin var uerstattelig i felten. Likevel burde Sunday Times ha kalt henne hjem', skriver Hege Duckert.

Foto: Ivor Prickett / Ap

Kommentarvignett ytring RIKTIG

På tampen av åttitallet hadde jeg et vikariat i den britiske avisa Sunday Times. Ennå hadde vi ikke søndagsaviser i Norge. Det var mulig å gå rundt og glede seg hele uka til en avisbunke tjukk som telefonkatalogen, der alle verdens begivenheter ble behørig oppsummert, uten at vi hadde lest dem på nett først. «Farger og detaljer», sa redaktøren min, «farger og detaljer er det som gjør denne avisa verd å lese, den eneste du virkelig trenger i løpet av ei uke».

«Det er Marie Colvin»

Internt hadde Sunday Times en streng hakkeorden. Med fødselspermisjoner på knappe seks uker var det ikke en småbarnsmor å se i det åpne kontorlandskapet, redaksjonen bestod for det meste av eldre menn og helt unge kvinner, slike som jeg, som var villige til å jobbe døgnet rundt for begynnerlønn i jakten på farger og detaljer. Hverdagens hersketeknikk var spesielt oppfinnsom – det var PC-er nok til alle, men knapphet på tastaturer. Hadde du ikke en story å jobbe med, snappet noen triumferende tastaturet fra deg, og du satt der med en frakoplet skjerm, en taus telefon og en blank notisblokk. Derfor kom jeg tidlig på jobb og tidlig tilbake fra lunsj, for å sikre tastaturet. Og det var en slik tidlig-etter-lunsj-time at jeg tok telefonen på utenriksdesken og hørte en hes whiskystemme med amerikansk aksent si: «Det er Marie Colvin fra Bagdad. Skaff meg John».

Jeg visste to ting om Marie Colvin: At hun nektet å dra ut av krigssoner lenge etter at journalistkollegene hennes var evakuert, og at hun leverte stoffet sitt farlig sent i forhold til deadline.

Hege Duckert, kulturredaktør i NRK

John var John Witherow, senere utenriksredaktør, mens Marie Colvin – hun var en legende. Colvin var avisas nye midtøstenkorrespondent, 32 år, dronning av førstesida. Jeg visste to ting om Marie Colvin: At hun nektet å dra ut av krigssoner lenge etter at journalistkollegene hennes var evakuert, og at hun leverte stoffet sitt farlig sent i forhold til deadline. Dette var lenge før Colvin mistet det venstre øyet og fikk sitt visuelle varemerke, en svart sjørøverlapp. Begge Marie Colvins øyne var skarpt rettet mot vanlige folks prøvelser. Våpen og krigstaktikk interesserte henne ikke, bare krigens uskyldige tredjepart, sivilbefolkningen som fikk bære lidelsene.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Midt i kuleregnet

Fargene og detaljene hun fant, var iblant mer enn en leser kunne bære. Fra Basra beskrev hun et sykehus som etterlyste ingeniører, siden verken legene eller veterinærene klarte å amputere sønderskutte lemmer hurtig nok. Hun skrev om det rosa skjæret på himmelen når bombene falt, om de svarte sørgeklærne til kvinnene, brunflekket av barns blod.

Hun skrev om det rosa skjæret på himmelen når bombene falt, om de svarte sørgeklærne til kvinnene, brunflekket av barns blod.

Hege Duckert, kulturredaktør i NRK

Marie Colvin ringte fra Bagdad denne ettermiddagen, og jeg fikk mild panikk. Den vikaren som mistet en korrespondent på ustabil satellittlinje, kunne vente seg tunge dager i redaksjonen (og på puben). Jeg varslet en kollega som fikk halt utenrikssjefen ut av et møte, vi hysjet intenst på hverandre så han skulle høre hva den legendariske Marie Colvin sa, i tilfelle hun sto som hun pleide – midt i et kuleregn.

Fortalte med stø stemme

Over tjue år senere, i februar i år, ble Marie Colvin skutt i Homs i Syria. Nok en gang var hun blitt smuglet over grensen av opprørssoldater, og oppholdt seg sammen med de 28.000 sivile som var omringet av troppene til president Bashar al-Assad. Dagen før hadde hun rapportert direkte på CNN og BBC, fordi de ikke hadde egne folk på stedet, og beskrevet en by full av kalde, sultende mennesker og en baby som ble truffet av granatsplinter. Foreldrene kunne ikke gjøre annet enn å holde ham mens han døde, fortalte Marie Colvin med stø stemme.

«Hun var den som alltid tok seg lenger inn i krigssonen og ble igjen lenger enn de fleste av oss», sier Åsne Seierstad, som selv var i Libya da Colvin døde. «Da jeg leste den siste artikkelen hun skrev, lurte jeg på hvordan hun skulle ta seg ut igjen, om hun hadde en exitstrategi. Hennes egen sikkerhet kom ofte i skyggen av ønsket om å rapportere fra menneskers kamp for livet i en krigssone».

Dagen før hadde hun rapportert direkte på CNN og BBC, fordi de ikke hadde egne folk på stedet, og beskrevet en by full av kalde, sultende mennesker og en baby som ble truffet av granatsplinter.

Hege Duckert, kulturredaktør i NRK

Natta etter ble Colvin, fotografen hennes og et fransk team vekket av et granatangrep mot huset. Colvin stormet mot utgangsdøra for å finne skoene sine, som hun hadde satt fra seg utenfor av respekt for lokale skikker. Før hun nådde døra, smalt det.

Ingen dødslengsel

Marie Colvin uten sko. Det er et bilde jeg ikke blir kvitt. Hun var berømt for sin eleganse, for perlekjedet hun fikk av Yasir Arafat og blondeundertøyet hun alltid bar innerst under allværsjakka. Men skjebnen sparket skoene av henne to ganger. Da en granatsplint ødela øyet hennes på Sri Lanka i 2001, måtte hun gå barfot i halvannen mil for å komme seg i sikkerhet. Kollegene hennes har i ettertid vært opptatt av å fortelle at hun ikke var en kvinne med noen form for dødslengsel. Tvert imot var hun erfaren og pinlig klar over risikoen hun løp, men – som David Remnick skrev i The New Yorker – felterfaring beskytter deg ikke mot katastrofer. Selv sa Colvin at det å være et øyenvitne alltid innebar en stor fare, både for henne selv og de som jobbet sammen med henne. «Vi må alltid spørre oss selv om historien er verd risikoen. Hva er mot og hva er dumdristighet?»

Hun var berømt for sin eleganse, for perlekjedet hun fikk av Yasir Arafat og blondeundertøyet hun alltid bar innerst under allværsjakka.

Hege Duckert, kulturredaktør i NRK

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Likevel var hun aldri tvil om at hun skulle bli igjen i Homs og trosse rådene om å evakuere. Midtøsten var Colvins hovedfelt, og hun var sterkt grepet av den arabiske våren. En av de mest fascinerende artiklene hennes er den om hennes første møte med Gaddafi, da hun ble innkalt til bunkersen hans klokka tre om natta i 1986. «Inn døra kom Gaddafi, kledd i rød silkeskjorte, hvite pysjbukser og slangeskinnstøfler. På toppen hadde han en gullkappe. Han snudde seg, låste døra, puttet nøkkelen i lomma og sa: Jeg er Gaddafi. Jeg husker jeg sa til meg selv: No kidding

Burde kalt henne hjem

Colvin var gift og skilt to ganger, først med en britisk journalistkollega, så med en boliviansk krigskorrespondent. Han ble, som mange før ham, et offer for sterke krigsopplevelser, søkte tilflukt i alkoholen og skjøt seg i 2002. Det hendte Marie Colvin sa at hun ville slutte å reise så mye til krigsområder, at hun var lei av kalde kjellere, tunfisk på boks og støv i alle porer, men ingen trodde henne, ikke egentlig. Men hun slet med mareritt og fikk etter hvert diagnosen posttraumatisk stressyndrom. I felten var hun uerstattelig. Likevel burde Sunday Times ha kalt henne hjem.

I felten var hun uerstattelig. Likevel burde Sunday Times ha kalt henne hjem.

Hege Duckert, kulturredaktør i NRK

Mange trodde Marie Colvin hadde kommet seg ut av Homs og i sikkerhet, fordi hun fikk sendt artikkelen sin, og la ut en hilsen på Facebook. Da hun ble møtt med gratulasjoner, bemerket hun tørt: «Rapportene om min overlevelse er noe overdrevet».

Hege Duckert skriver en månedlig spalte for NRK Ytring. Tekstene står også på trykk i Dagbladet.