Hopp til innhold
Kronikk

Fargeparadokset

Maskulinitet kan ha mange former og farger. Den kan også være rosa.

Stefan Vincent Strømnes, brødtekst 2

Hvordan kan det da ha seg at ord som guttefarge og jentefarge, gutteleke og jenteleke, fortsatt er en del av vokabularet, spør kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Da jeg la ut et bilde av meg selv på Instagram iført en rosa hjemmestrikket genser og lue, tikket meldingene inn.

«Ekte menn bruker ikke rosa!»

«Jentefarge!»

«Æsj!»

Eeehm, ja vel? Jeg ble litt paff. Litt trist. Og ganske provosert.

For ærlig talt. Vi er i 2022. Er vi ikke ferdig med hele den «guttefarge» og «jentefarge»-greia? Eller hva med «jenteleker» og «gutteleker»? For ikke å snakke om hva det vil si å være en «ekte» mann eller en «ekte» kvinne?

Tydeligvis ikke.

Jeg delte reaksjonen min på Instagram, og kommentarfeltet rant over av kjærlighet, men også av andres lignende opplevelser.

Historier fra foreldre, unge voksne og lærere, som bekreftet at sånne holdninger fremdeles blomstrer, både på lekeplassen og i skolegården.

Ansatte i barnehager som forteller at barn kan si «vi kan ikke leke med det der, det er gutteleker».

En mor som skriver at rosa er yndlingsfargen til sønnen på 8, men at han får høre at han bruker jenteklær.

En annen lurer på hvorfor det ikke finnes rosa gensere med dinosaurer, bare med pusekatter og prinsesser.

Er vi ikke ferdig med hele den «guttefarge» og «jentefarge»-greia?

Vi liker å tro at vi har kommet lenger. Og vi har kommet lenger! Men hvordan kan det da ha seg at ord som gutteleke og jenteleke, guttefarge og jentefarge fortsatt er en del av barns vokabular?

Barns ord er de voksnes ansvar. Det er på høy tid at vi tar det ansvaret på alvor.

Historisk har ikke rosa alltid blitt sett på som en feminin farge. På 1700-tallet var det ikke uvanlig med menn i rosa dresser.

Rødt ble sett på som en krigersk og sterk farge, og rosa var en form for rødt. Det var maskulint.

I kunsthistorien er det ikke vanskelig å finne eksempler på flotte og mektige menn i rosa. Trender og holdninger forandrer seg, så det er bare å kjøre på.

Stefan Vincent Strømnes. brødtekst

"Har vi kommet dit at alle kan bruke de fargene de vil?", spør artikkelforfatteren.

Foto: Privat

Nylig ble jeg onkel til den nydeligste babyen på denne jord. Hun lå på nyfødtavdelingen ikledd rosa nyfødtlue og med rosa babypledd.

Da det var tid for å ordne dåpskort, oppdaget jeg at butikkene var fulle av blå kort med teksten «gratulerer med den lille gutten», og rosa med «gratulerer med den lille jenta».

Har vi kommet dit at alle kan bruke de fargene de vil? Hvorfor tok det meg da seks butikker å finne et grønt dåpskort?

Det er snart tretti år siden jeg selv lå der på nyfødtavdelingen ikledd blå lue og blått pledd.

Fortsatt er barneavdelingene i klesbutikkene inndelt i jente- og gutteavdelinger, der gutteklærne domineres av dinosaurer og superhelter, og jenteklærne katter og prinsesser.

Og jeg hørte nylig en tidligere klassekamerat si: «Vi venter med å male barnerommet, for vi vet ikke om det blir jente eller gutt».

Barns ord er de voksnes ansvar.

Dette handler om mer enn farger på dåpskort og barnerom. Det handler frigjøring.

Da jeg jobbet i barnehage, hørte jeg til stadighet stolte foreldre fortelle at «han elsker biler!». Eller: «Rosa er yndlingsfargen hennes. Hun vil ikke gå i noe annet!».

Men hvordan kan de vite hva barna liker og ikke liker, når de bare eksponeres for et høyst begrenset utvalg? Aldri har jeg sett et barn skinne så sterkt som da fem år gamle Mohamed fikk være Elsa i Frost.

Som barn ville jeg være en av de tøffe gutta. Jeg ville like biler, og abonnerte på Autofil. Jeg ville like fotball, og kjøpte sesongkort.

Men til min store skuffelse var jeg mer opptatt av kiosken og pausen, enn av det som foregikk på banen.

Jeg fikk stadig høre at jeg var søt og snill, og glemmer aldri kommentaren fra en eldre jente: «Gutter skal ikke være søte, de skal være kjekke».

Jeg forsøkte desperat å passe inn.

Det er trange rammer for maskulinitet. Og femininitet. Jeg er en mann som elsker rosa! Det krever baller.

Aldri har jeg sett et barn skinne så sterkt som da fem år gamle Mohamed fikk være Elsa i Frost.

For gutter er søte. Og gutter er tøffe. Akkurat som jenter. Og jenter som er tøffe er ikke guttejenter. De er jenter!

Så la Maren Lundby få hoppe i de store bakkene. La jentene på fotballbanen takle og bli dømt på lik linje med gutta. La gutta vise følelser, bruke rosa, like biler og strikking.

Vi lever i en ganske dyster tid med pandemier, klimakrise og kriger. Kanskje vi simpelthen trenger å leke oss litt med farger? Sommeren kan bli gladere i rosa. Også for oss gutta.

Så: Vær deg selv. Gjør som du vil. Vær stolt. For maskulinitet kan ha mange former og farger.

Stefan Vincent Strømnes, ingress 1

Maskulinitet kan ha mange former og farger, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat