I Stortinget ligger det nå et lovforslag om nye regler for utilregnelighet. Dette er et komplisert felt, og det har tydeligvis justiskomiteen skjønt. Behandlingen av forslaget har allerede blitt utsatt to ganger.
Jeg mener forslaget både er dårlig definert og dårlig utredet, og derfor bør Stortinget sende det i retur til Justisdepartementet.
Skaper usikkerhet
Dagens regel sier at den som oppfylte det strafferettslige begrep «psykotisk» på handlingstiden, ikke kan straffes. Det rettslige begrepet er strengt definert gjennom lang praksis og grundige forarbeider.
Nå vil departementet erstatte «psykotisk» i straffeloven med begrepet «alvorlig sinnslidelse». Dette er også et rettslig begrep, det brukes nemlig i lov om psykisk helsevern. Men det strafferettslige begrepet skal ifølge departementet tolkes annerledes enn i helseloven, uten at det er presisert hvordan.
Dette vil skape stor usikkerhet. Domstolen vil ha lite å holde seg til for å vite hvilke tilstander man skal regne som «alvorlig sinnslidelse» og dermed hva som kreves for eventuell frifinnelse.
En upresis lov
I tillegg skal retten ta stilling til om det er «rimelig og rettferdig» å frita for straff. Hva som anses «rimelig» eller «rettferdig» er heller ikke utredet i lovforslaget. Dette er høyst subjektivt, og det synes opplagt for meg at «rimelig» og «rettferdig» vil oppfattes ulikt av fornærmedes pårørende og den syke lovbryterens pårørende. Pressens dekning kan også påvirke rettferdighetsvurderingen.
Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen har skrevet at man ikke bør holde fast ved en mangelfull begrepsbruk kun av hensyn til tradisjon. Det har også blitt hevdet at det er bedre med en vag regel som treffer, enn en presis regel som bommer.
Dette handler for det første ikke om tradisjon, men om faglig holdbarhet. Jeg vil også hevde at en vag lov ikke kan være noe annet enn upresis. Da kan den heller ikke gi likhet for loven.
Sympatier avgjør
En slik lov kan føre til at de usympatiske, men svært syke, kanskje rusete lovbryterne blir funnet tilregnelige. De vi har en slags sympati med, som vi synes synd på, vil lettere bli frifunnet. Kanskje flere enn med dagens lovgivning. Sagt på en annen måte: Vi vil dømme de usympatiske, men frifinne de vi liker.
Vi har også i dag erfaring med at dømte psykotiske lovbrytere ikke får diagnostisert sykdommen sin før etter at de kommer i fengsel.
Dersom enda flere av denne kategori blir funnet tilregnelige, vil det bli enda flere syke i fengslene.
Helseministeren sier naturligvis at syke i fengsel skal få nødvendig behandling i helsevesenet, men det skjer ikke. Det er stor mangel på langtidsplasser i psykiatrien. Da er det rimelig å anta at det psykiske helsevern ikke vil prioritere dømte, aggressive, avvisende pasienter med usikker prognose (som tross alt får omsorg i fengsel) foran andre pasienter. Hadde jeg arbeidet i langtidspsykiatrien, hadde i hvert fall jeg tenkt slik.
Manglende forståelse for situasjonen
Departementet ønsker at lovforslaget skal øke sikkerheten i samfunnet, og målet ble presentert slik at det nå skulle bli lettere å få folk dømt som tilregnelige. Da må departementet forutsette at det skjer frifinnelser som ikke «burde» ha funnet sted og at ingenting skjer. Her mener jeg at departementet ikke har forstått situasjonen.
Det er vel hundre personer hvert år som blir rettspsykiatrisk observert og frifunnet fordi de var syke da handlingen fant sted. De som ansees som farlige kan da dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det er ikke en straff, men utløser en plikt hos helsemyndighetene til å gi disse pasientene behandling, av hensyn til samfunnssikkerheten.
Fra 2016 kan også «plagsomme» psykotiske lovbrytere dømmes til psykiatrisk behandling. Det øker belastningen på behandlingssystemet enda mer. Når flere blir dømt til psykiatrisk behandling, blir det vanskeligere å få plass for dem som ikke har begått kriminalitet. Dette systemet spiser rett og slett opp behandlingsplassene.
Gjengangere kan behandles
Det er riktig at det er en del mindre alvorlig, men plagsom kriminalitet hvor anmeldelsene blir henlagt av politiet, siden man antar at gjerningsmannen var utilregnelig. Disse omtales gjerne som vinningsforbrytere med «grønt kort» som politiet ikke kan gjøre noe med.
Dersom det er dette problemet lovforslaget skal løse, så er nye utilregnelighetsregler feil medisin.
Det må løses på andre måter. Med større ressurser kunne politiet etterforske og iretteføre også slike saker. Politiet kan også samarbeide med psykiatrien for å gi syke kronikere bedre oppfølging i psykiatrien. Det er gjort med hell i Oslo, Bergen og Trondheim.
«Grønt kort» kriminelle er også etter min mening et langt mindre samfunnsproblem enn det at politiet henlegger svært mange andre saker på grunn av kapasitetsmangel.
Jeg er uenig i departementets vurdering av hva slags utilregnelighetsregler vi skal ha, det får så være.
Det mest alvorlige er likevel at lovforslaget ikke er godt definert, det skaper rettsulikhet, og enda flere syke kommer til å havne i fengsel.
Det er ikke kriminalomsorgen rustet til å ta imot. Nå er kriminalomsorgen grovt underbudsjettert dersom hensikten er å rehabilitere psykisk forstyrrede lovovertredere eller håndtere psykotiske innsatte. Når fengslenes eneste mulige intervensjon ved psykotisk uro i dag er isolasjon, så er det uetisk og ikke landet verdig.
