Kommentar

Får han fortsatt se verden?

Vi ble kjærester som tenåringer og ville utforske verden. I forrige uke så vi hverandre igjen i en rettssal. Jeg var tilhører. Han var tiltalt. Sammen med 15 andre samfunnsledere i Tyrkia er Hakan Altinay beskyldt for å ha planlagt å styrte regjeringen ved en væpnet maktovertagelse.

Helje Solberg

VENNSKAP: Hakan og jeg møttes som utvekslingsstudenter i USA for 35 år siden. Nå risikerer han å sitte resten av livet i fengsel. Her er vi ved Boğaziçi Universitet i Istanbul, der vi begge studerte for 30 år siden.

Foto: Anne Beate Hovind

Det er en dramatisk og sterkt politisert rettssak som nå utspiller seg i Silivri, halvannen times kjøring fra Istanbul.

Den gedigne rettssalen er tilknyttet et av Europas største høyrisikofengsler, en betongby omgitt av høye murer og ståltrådgjerder.

Her sitter massedrapsmenn og voldtektsforbrytere, men også kritikere av regimet.

Jeg møtte Hakan da vi var utvekslingsstudenter i USA for 35 år siden. Vi ble samboere i studieårene. Han kom til Norge og studerte norsk og sosialantropologi. Hakan var utpreget nysgjerrig, lærte seg raskt språket og tilpasset seg østerdalske ritualer som innebærer både bærturer og elghakk.

Senere ble det Istanbul, hvor vi studerte internasjonal politikk og statsvitenskap. Vi har reist sammen i USA, Skandinavia og over store deler av Tyrkia. Vi kjenner hverandres familier.

Hakan tilpasset seg østerdalske ritualer, som innebærer både bærturer og elghakk.

Jeg reiste til Istanbul for å overvære rettssaken som en venn, ikke som reporter. Jeg er ikke nøytral, men jeg er kommet til at det som skjer i Silivri er viktig å formidle.

Derfor skriver jeg denne personlige historien.

Helje Solberg

VARMT MØTE: Jeg møter Hakan og familien like før rettssaken mot ham starter. Her hilser jeg på hans samboer Hande Yalnizoğlu. Til høyre står Hakan og til venstre er min svigerinne Anne Beate Hovind, som har kjent Hakan i mange av disse årene.

Foto: Gunnar Stavrum / Nettavisen.

Jeg blir dypt berørt når jeg ser Hakan være omringet av et stort antall tungt bevæpnet politi og militære. Det oppleves surrealistisk at han risikerer livstidsdom for noe som er helt normale aktiviteter i et demokrati. Tiltalen knyttes til det som startet som fredelige protester i Gezi-parken i mai 2013.

TOPSHOTS-TURKEY-POLITICS-UNREST

FOLKEHAV: Etter protestene i Gezi-parken i 2013, fortsatte tyrkere å protestere mot Erdogan. Her fra Taksim-plassen i juni samme år.

Foto: MIRA / Afp

Parken er en sjelden grønn oase midt i metropolen Istanbul. Myndighetenes planer om å rasere parken for å bygge kjøpesenter, vekket et enormt folkelig engasjement. Protestene spredte seg raskt til over 80 byer i Tyrkia og handlet etter hvert om alt fra alkohollovgivning og borgerkrigen i Syria til mer grunnleggende kritikk av styresmaktene og president Recep Tayyip Erdogan, også omtalt som Tyrkias nye sultan. Syv mennesker mistet livet i opptøyene, og tusenvis ble alvorlig skadet.

Gezi-parken

OASE: Gezi-parken er en vakker og populær grønn lunge like ved den kjente Taksim-plassen midt i millionbyen Istanbul. Dette bildet er fra forrige uke.

Foto: Anne Beate Hovind

«En sak uten bevis»

Aktoratet mener protestene som begynte var en konspirasjon for å ødelegge den tyrkiske staten. «Ingen av handlingene var tilfeldige», skal vi tro den 657 sider lange tiltalen. De tiltalte skal ha finansiert og organisert demonstrasjonene. Målet skal ha vært «å bringe den tyrkiske republikken i kne».

Aktoratets påstand er fra 600 til 3000 år i fengsel for de tiltalte. Den mest kjente av dem, forretningsmannen og filantropen Osman Kavala, ble arrestert i november 2017. Han satt varetektsfengslet i over ett år uten å vite hva han var tiltalt for.

Hakan, som er direktør for European School of Politics i Istanbul, ble pågrepet vel et år senere. Han satt 36 timer i fengsel før han ble sluppet fri, men fikk med seg en tiltale som innebærer livsvarig fengsel uten ankemulighet.

Tyrkia trenger mennesker som Hakan.

Utenfor rettssalen nær Istanbul

TUNGT BEVÆPNET: Det er væpnet politi overalt, både inne i og utenfor rettssalen. De passer på mange hundre venner, familiemedlemmer, internasjonale observatører, politikere, journalister og jurister som overværer rettssaken.

Foto: Gunnar Stavrum / Nettavisen

Rettssaken vekker stor internasjonal interesse. Juridiske observatører, politikere og diplomater fra en rekke land, menneskerettsorganisasjoner som Human Rights Watch, Amnesty International og PEN, følger saken tett.

De er enige om at anklagene er grunnløse, og saken omtales som «en sak uten bevis».

EU kritiserer i en uttalelse onsdag denne uken fremstillingen av Gezi-protestene som en utenlandsk sammensvergelse, og mener dette bidrar til en fryktkultur. «Tiltalen mot de 16 er et absurd dokument uten juridisk basis», sier Mark Ellis, daglig leder i International Bar Association (IBA) til Advokatbladet.

Saken fremstår konstruert, som så mange rettssaker i Tyrkia i dag.

Silivri fengsel

ET AV EUROPAS STØRSTE FENGSLER: Silivri-fengselet er et enormt kompleks, halvannen times kjøring med bil utenfor Istanbul. Det har kapasitet til å ta imot opp til 17 000 fanger. Her er landets farligste forbrytere, men også mange politiske fanger som journalister, forfattere, akademikere og jurister.

Foto: Wikipedia

Folkelig engasjement

Jeg er tidlig ute den første dagen av rettssaken. Bekymringen treffer meg for alvor når jeg ser en stor gruppe politi marsjere i takt ut fra den brede fengselsporten. De har mørke solbriller og hjelmer, knebeskyttere og skuddsikre vester.

Jeg sitter ved tehuset vel hundre meter unna når Hakan kommer med familien og flere av de andre tiltalte. Vi omfavner hverandre. Han fleiper om tiltalen. Han virker opplagt og offensiv, selv om livet er satt på vent og han er preget av de brutale realitetene.

Det gjelder å holde fast ved en normalitet, også når det utenkelige skjer.

«Vi kan ikke gjøre annet enn å fortelle sannheten, i gode og i dårlige dager», sier Hakan om det han beskriver som «en helt uvirkelig situasjon».

Så lenge jeg kan huske, har han vært opptatt av å bringe Tyrkia nærmere Europa.

Vi har vokst opp i hvert vårt land i Europa. Hakan og jeg er begge samfunnsengasjerte mennesker. Han risikerer å sitte resten av livet i fengsel for aktiviteter som jeg tar for gitt. Retten til å ytre seg fritt og til å demonstrere for sitt syn er under angrep i Tyrkia i dag. Jeg løper ingen risiko for mitt engasjement, som norsk borger, journalist og redaktør.

Politikere og byutviklere i Norge ikke bare tillater, men ønsker engasjement fra innbyggerne om våre felles eide goder, ikke minst når det gjelder offentlige rom og parker. Vi blir invitert til å påvirke og mene noe om utformingen og bruken av disse.

Hakans erfaringer er annerledes. I Istanbul ble hans og andres engasjement for trærne i Gezi-parken møtt med motmakt, tåregass, vannkanoner, antiterror-etterforskning, overvåking og nå rettsprosess. 


Tyrkisk soldat

OVERVÅKER: En tyrkisk soldat overvåker området der rettssalen ligger.

Foto: Helje Solberg / NRK

Samfunnsbyggere

De 16 tiltalte er samfunnsbyggere og ressurspersoner i Tyrkia. Gruppen består av akademikere, advokater arkitekter, urbanister, forfattere, journalister, kunstnere og skuespillere. Kavala, som beskyldes for å være hovedpersonen, har brukt store deler av livet sitt på å være en brobygger mellom minoriteter som armenere og kurdere, og resten av det tyrkiske samfunnet.

Hakan beundrer sosialdemokratiene i Norden.

Også Hakan, en dialogens mann, har søkt det som forener og samler, ikke splitter. Så lenge jeg kan huske har han vært opptatt av å bringe Tyrkia nærmere Europa.

Han beundrer sosialdemokratiene i Norden. Han har vært senior fellow ved tankesmien Brookings Institution i Washington, tilknyttet Yale University og vært direktør ved Open Society Foundation i Tyrkia. Disse institusjonene er alle opptatt av demokratiutvikling. Etter utdannelse og flere år i USA bestemte han seg for å dra tilbake for å undervise og gi sitt bidrag til et bedre samfunn i hjemlandet.

TURKEY-PROTESTS/

FOLKELIG MOTSTAND: Protestene begynte i slutten av mai 2013. I løpet av få dager var det demonstrasjoner over hele landet. Tusenvis av demonstranter ble arrestert. Regjeringen har slått hardt ned på motstanden og svart med økt kontroll av presse og domstolene. Her protesterer en demonstrant foran politiet på Taksim-plassen i juni 2013.

Foto: MARKO DJURICA / Reuters

Tyrkia trenger mennesker som Hakan og de tiltalte, men utviklingen i landet er kritisk. Etter det mislykkede kuppforsøket sommeren 2016 har forfølgelsene, utrenskningene og massearrestasjonene av intellektuelle, akademikere, lærere, journalister, kunstnere, dommere og advokater, økt i intensitet. Både rettsvesenet og media er under sterkt politisk press. Den frie og uavhengige pressen er så godt som lammet.

Tyrkia er blant de landene i verden som har flest journalister i fengsel. Reportere uten grenser rangerer Norge på topp og Tyrkia som nummer 157 på sin ytringsfrihetsindeks, der Turkmenistan ligger på sisteplass (180).

Titusener av tyrkere er de siste årene blitt satt bak lås og slå. Mange av deres saker er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

«Eg får aldri sjå verda igjen» heter den siste boken til den kjente tyrkiske forfatteren Ahmet Altan. Han sitter fengslet på livstid i nettopp Silivri-fengselet.

Boken, som ikke er utgitt i Tyrkia, er en dypt gripende og poetisk historie om frihetsberøvelse. Den frittalende redaktøren ble arrestert for tre år siden. Som de 16 tiltalte, er Altan engasjert i utviklingen av sitt land og forholdet til resten av Europa.

Like ved er moren til en 14 år gammel gutt som døde etter å bli skutt med tåregass.

Rettssalen

STOR RETTSSAL: Det er ikke lov å ta med fotoapparat eller mobiltelefon inn i rettsbygningen. Mange følger den høyprofilerte rettssaken.

Foto: Wikipedia

Frihetsberøvelse og dypt alvor

Rettssalen i Silivri er på størrelse med en stor idrettshall. Jeg sitter omringet av familie og venner på første rad i den bakerste seksjonen av salen. Like ved er moren til en 14 år gammel gutt som døde etter å ha bli skutt med tåregass i forbindelse med demonstrasjonene i Gezi-parken.

Rundt 150 advokater, kledd i sine karakteristiske røde, svarte og grønne kapper, er til stede for å vise sin støtte til de tiltalte. De benker seg på den ene langsiden, mens diplomater, internasjonale observatører og journalister sitter på motsatt side. På et forhøyet podium helt foran er aktor og de tre dommerne.

De to varetektsfengslede, Osman Kavala og Yiğit Aksakoğlu, føres inn i retten gjennom en underjordisk tunnel fra fengselet, der de har sittet i isolasjon i henholdsvis 20 og 7 måneder. I løpet av de to dagene forklarer alle de tiltalte seg, det vil si de ni som er i Tyrkia og ikke bor i eksil.

Noen av forklaringene, som blir holdt uten avbrytelser eller spørsmål, er på nærmere to timer, andre langt kortere.

«Jeg har aldri, noen gang, sympatisert med andre ideer enn at endring i maktforhold må skje gjennom frie valg», sier Kavala.

Publikum bryter ut i stående applaus hver gang de tiltalte bringes inn og ut av rettssalen.

Vil de se verden igjen?

På dag to prosederer de godt kjente forsvarerne til de to i varetekt, både om tiltalen og om det de mener er manglende grunnlag for varetektsfengsling. Kravet om løslatelse blir etterkommet bare for Aksakoğlu.

Stemningen er ladet. Mye står på spill. Pårørende holder rundt hverandre og gråter åpenlyst. Publikum bryter ut i varm, stående applaus og vinker hver gang de tiltalte bringes inn og ut av rettssalen.

Denne saken handler om vanlige menneskers liv og samfunnsengasjement, Tyrkias fremtid og rettstilstand. Og den handler om Hakan og de andre tiltalte som står i fare for ikke å få se verden igjen.

Det er avgjørende at det internasjonale samfunnet engasjerer seg i utviklingen i Tyrkia. En sterk rettsstat og en fri presse er en forutsetning for et velfungerende demokrati.

Norge og Tyrkia er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Konvensjonen håndheves av menneskerettighetsdomstolen (EMD) sammen med Europarådets ministerkomité. Avgjørelsene er bindende for medlemslandene. Hovedregelen er at man må ha brukt alle nasjonale klagemuligheter før en eventuell klage sendes til domstolen.

Men når rettsprosessene i Tyrkia ikke fungerer og grunnleggende demokratiske menneskerettigheter brytes, er nå det eneste håpet for mange tyrkere at Europa reagerer, ikke minst ved å utøve politisk press.

Tonen er lett og ledig, men fortvilelsen er rett under overflaten.

Rettssak

VEKKER OPPSIKT: Rettssaken vekker stor internasjonal interesse. Juridiske observatører, politikere og diplomater fra en rekke land, menneskerettsorganisasjoner som Human Rights Watch, Amnesty International og PEN, følger saken tett.

Foto: Helje Solberg / NRK

Moren

På slutten av oppholdet i Istanbul besøker jeg Hakan og samboeren hjemme i en av de vakre og mer landlige bydelene nordover langs Bosporos-stredet. Vi rusler gjennom universitetsområdet, hvor vi begge studerte, og hvor han nå underviser i statsvitenskap. Deretter går turen videre til moren, som bor i eldrebolig ikke langt unna. Hun serverer tyrkiske kaker, og vi kjøper te på kafeen i den lokale parken.

Vi snakker om første gangen vi møttes. Jeg var 18 år og var dratt på interrail til Istanbul for å møte sønnen hennes. Hun var tobarnsmor og 42, ti år yngre enn jeg er i dag. Tonen er lett og ledig, men fortvilelsen er rett under overflaten.

Hun svarer: «Vi later alle som om vi har det bra og ber til gud».

Moren valgte ikke å være til stede under rettssaken. Jeg spør henne om hvordan hun har det, og hun svarer: «Vi later alle som om vi har det bra og ber til gud».

Mens jeg reiser hjem til trygge Norge, fortsetter saken mot de 16 med ny rettsrunde 18. og 19. juli.

Alle jeg har snakket med, sier det samme: Utfallet – og hvor lenge denne saken varer – er helt åpent.