Det finnes en søndagsside av «Tommy & Tigern» der Tommy drømmer at foreldrene hans egentlig er romvesener. Jeg skal innrømme at jeg ikke lo av denne stripen da jeg leste den som trettenåring. Det var for nær en – til da – glemt følelse fra da jeg var mindre. Nemlig: «Hvordan kan jeg vite at mamma og pappa er dem de sier at de er?»
I forlengelsen av dette spørsmålet kom det flere. «Hvordan kan jeg vite at vennene mine ser, eller hører, det jeg oppfatter? Hvordan vet jeg at vi erfarer noe likt i det hele tatt?» Min første eksistensielle krise skyllet over meg som trettenåring da jeg forsto at det kan jeg ikke vite. Aldri noensinne!
Knivstakk venninne 19 ganger
I Wisconsin i USA for snart to uker siden, angrep to 12 år gamle jenter sin venninne og forsøkte å drepe henne med en kniv. De lurte henne med seg inn i skogen – og hele 19 ganger stakk de kniven inn i venninnen sin. Motivet? De ville angivelig ofre henne til den fiktive skrekk-skikkelsen Slenderman. En urban mytisk skikkelse som er blitt et internett-fenomen, men som disse to jentene er sikre på er virkelig.
Da jeg leste om hendelsen var min første tanke: Hvordan kunne dette være virkelig for dem? Min andre tanke var: Heldigvis overlevde offeret!
Og så slo det meg: Her er det ikke vanskelig å se parallellen til min egen åpningsscene i boken «Hulder». Der stikker en kvinne ned en annen kvinne. Med kniv. Flere ganger. Motivet: Hun mener at hun dreper en hulder, ikke den kvinnen alle andre ser at hun har drept.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
«Tenk om …»
Fantasy er en sjanger som ønsker å gjøre leserne åpne for andre virkelighetsforståelser. Jeg mener at idet leseren dykker ned i parallelle – og fiktive virkeligheter – så kan hun bedre forstå den vi faktisk lever i.
Enklere kan jeg si at fantasy kun baserer seg på to ord, nemlig: «Tenk om …» Tenk om djevelen var den gode og gud den onde? Tenk om universet kun er et rom i et stort hus, og det finnes dører til de andre rommene? Tenk om det finnes et tredje kjønn, skjult for de fleste av oss, men ikke for alle? Tenk om noen av oss lever evig?
Tenk om en av disse evige er en høy tynn mann, med tentakler som armer og som lever av barns innvoller?
Den siste jeg beskrev er nettopp den fiktive personen disse to jentene ville gjøre seg til mordere for.
Historien om Slenderman
Amerikanske Eric Knudsen kom i 2009 opp med en skrekkfigur som han kalte Slenderman.
Slenderman er ansiktsløs og har tentakler som kan minne om en blanding av blekksprutens og edderkoppens lemmer. Men han går i dress! På nettet florerer det av bilder av denne magiske skikkelsen. Er han avbildet i en skog, går han i ett med de tynne grantrærne i bakgrunnen, er han plassert midt i en folkemasse, er han den tynne skikkelsen i midten. I begge tilfeller er han nesten umulig å skimte. I begge tilfeller ser bildene ekte ut. Og alle – uansett alder – kvepper idet de ser ham.
Han er den moderne utgaven av monsteret under sengen, av nøkken i tjernet, av draugen i havet og av trollet i skogen. Han er det ukjente iblant oss. Og de fleste av oss lar oss underholde av historier om nettopp slike skumle udødelige skikkelser, hvis eneste mål er å kidnappe utvalgte av oss.
Knudsen er en historieforteller som meg selv. Men som mange moderne fantasy-forfattere har han ingen interesse av å gå veien gjennom et forlag. Han vil fortest mulig ut til leserne. Hvor er de? Jo, på nett. Med god hjelp av creepypasta.wikia.com har historien om Slenderman fått ekstremt menge lesere. Og disse bidrar. De lager bilder, de dikter opp historier, de fortsetter der Knudsen slapp.
Noe som gjør at googler man Slenderman, får man opp over 67 millioner treff. Følger man dem kronologisk så ser man at de siste handler mer og mer om at Slenderman er grei med noen. Fan-tegninger viser at han går hånd og hånd med en liten jente. Står i kul positur sammen med en nerdete gutt.
Slenderman har tatt parti. Fansen har skapt et monster som er grei med de svakeste. Barna. Og blant dem igjen: De enda mer svake – nemlig mobbeofrene.
Jeg kan se at de mange historiene om Slenderman, all dokumentasjonen, alle bildene, filmene, vitne-historiene, kan få ethvert ukritisk menneske til ikke bare å tenke «tenk om …», men «ja, sant!»
Fantasi og virkelighet
En barnepsykolog sa til meg at de anbefaler å rettlede barn når det kom til deres fiktive forestillinger. Så barnet en drage i skyene, var det viktig å si: «Det ser ut som en drage, men det er ikke det.»
Jeg syntes umiddelbart at dette hørtes kjedelig ut. Skal ikke et barns fantasi få all den frihet den kan få? Men etter selv å ha blitt mamma forstår jeg rådet bedre. Fantasi er – som alt mulig annet – mulig å misbruke. Fantasi kan hos noen få individer forstyrre virkelighetsforståelsen. I enkelte tilfeller med katastrofale konsekvenser. Som drapsforsøket i Wisconsin.
Løsningen er likevel ikke å stanse de fantastiske historiene, men være til stede i dialog med barna. Særlig hvis de strever med hvor vår virkelighet stanser og hvor «Tenk om …»-historiene starter.
