Angrepet mot det franske satirebladet Charlie Hebdo kom ikke bare fra hat mot vestlige verdier som ytringsfrihet, men mot ideen om at kulturen generelt, og mediene spesielt, formidler destruktive idealer. Det er en ide som forsterkes når man studerer terrorgruppenes «most wanted»-liste, der tegnere og kunstnere står tett i tett.
Dette hatet er en ide som de ekstreme islamistene deler med Europas radikale høyreside.
Det har vært høylytte kor av solidaritet fra tusenvis av fremmedfiendtlige politikere, som Frankrikes stadig mektigere Marine Le Pen fra Front National. Men tonen klinger falsk. Vi som holder øye med disse kreftene vet nemlig at journalister også topper deres hatlister. Rett etter de jødene/romfolkene/muslimene de avskyr mest.
Sverigedemokraterna og deres europeiske kollegaer fremmer konspirasjonsteorier der reportere påstås å lyge om innvandringen og gå maktens ærend. Mange redaksjoner i Europa opplever regelmessige trusler fra høyreekstremister og gravejournalister tvinges til å leve med politibeskyttelse. Med slike «venner» trenger ytringsfriheten ingen fiender.
Motstandere med likheter
Etter angrepet i Paris har fremmedfiendtlige krefter grepet sjansen til å framstille sine representanter som opplyste og intellektuelt overlegne de bakstreverske muslimene. Overfladisk sett males de to grupperingene som hverandres motsatser, men på mange avgjørende spørsmål er de skåret over samme lest.
Det ytre høyres ideologi, enten det er snakk om nynazistiske grupperinger eller antimuslimske partier, preges av et like bakstreversk syn på for eksempel det mannlige og kvinnelige. Men de siste tiårenes debatt- og mediefokus har vært så ensidig opptatt av trusselen fra islamismen at dette er ukjent for den bredere offentligheten, i motsetning til islamistenes krav om burka og lignende.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook.
Støttespillere for Front National og Marine Le Pen holder oppe «je suis Charlie»-skilt.
Foto: Claude Paris / ApKonflikt mellom folk og religioner
De rasistiske grupperinger har en enda mer langsiktig agenda: En konflikt mellom folk og religioner, et clash of civilizations på europeisk jord. Hver kommentar som hevder at «vanlige» muslimer ikke har tatt tilstrekkelig avstand fra terrorangrepet – som om noen skulle finne på å kreve det samme av kristne terroristers trosfeller! – spiller derfor rett i hendene på de høyreradikale.
Det er dessverre ikke bare islamofobe partier og deres følge av skrivebordskrigere som passet på å mistenkeliggjøre muslimer i etterkant av angrepene i Paris. I Sverige har den israelske ambassadøren Isaac Bachman møtt sterk kritikk fra blant annet den Svenska kommittén mot antisemitism etter å ha listet opp «muslimske» terrorangrep (utført av ekstreme islamister) på Facebook under overskriften « MUSLIMER – Är detta generaliserande?! Är detta en tillfällighet eller slumpmässigt?!»
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
De samme drømmene
Det er med andre ord viktigere enn noensinne å holde hodet kaldt. Sikkerhetspolitiske vedtak bør ikke baseres på de ekstreme gruppers krigspropaganda, slik det ble gjort i kjølvannet av 11. september-angrepene i USA i 2001.
Journalister og offentligheten må forsøke å se gjennom de fremmedfiendtliges omfavnelse av presse- og ytringsfriheten: De konspiratoriske, voldsbejaende og utopiske drømmer om et etnisk homogent Europa forener dem med al-Qaida og Islamske statens ønsker om en ny islamistisk verdensorden.
