Det er ment og sagt mye om tilbakekall av statsborgerskap de siste ukene. Etter at rekorden med tilbakekall etter 16 år nylig ble slått av nyheten om et tilbakekall etter 27 år som rammet tre generasjoner innvandrere sist uke ble det til og med for drøy kost for regjeringspartiet Høyre som går inn for praksisendring.
Men hvordan havnet vi i dette uføret? Flere har hevdet at denne strenge praksisen var noe Stortinget var enige om da loven ble vedtatt i 2005. Etter vårt syn er dette slett ikke riktig. Til alt overmål er etter vårt syn den praksis som nå trer fram i strid med både lov, Grunnlov og våre internasjonale konvensjoner. Hvordan noen kan forsvare denne praksisen er vanskelig å forstå.
Etter lov om statsborgerskap § 26 kan norsk statsborgerskap tilbakekalles dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktig opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning. At statsborgerskapet bygger på direkte og bevisst løgn, er altså en forutsetning for at tilbakekall overhodet skal være aktuelt.
I den såkalte Mahad saken er situasjonen den at Mahad fastholder at han ikke har gitt falske opplysninger til utlendingsmyndighetene. Hvis det er riktig, finnes ikke noe grunnlag for tilbakekall, og saken er over med det.
En uheldig og streng praksis
Mange synes å ha forstått tilbakekallsregelen slik at er det først konstatert at søkeren har gitt bevisst uriktige opplysninger så skal alltid statsborgerskapet tilbakekalles. Sånn er det åpenbart ikke. Det at loven bruker ordet «kan» og ikke «skal» innebærer at det skal skje en forholdsmessighetsvurdering. Det vil si at hensynet til å reagere mot den som har jukset seg til norsk statsborgerskap skal veies mot hensynet til søkeren og hans familie.
Det er dette som er det sentrale i de sakene hvor det har gått lang tid før det påståtte jukset oppdages. Her har det åpenbart utviklet seg en svært uheldig og streng praksis som så å si alltid fører til tilbakekall uansett hvor mange år eller generasjoner som har gått siden dette skjedde.
Man bør ikke overraskes over denne utviklingen. I sin iver etter den evige signaleffekten kappes gjerne politikerne om å signalisere at praksis skal være restriktiv og streng på innvandringsfeltet. At utlendingsmyndighetene både på dette og andre områder oppfatter dette signalet og legger seg på en så streng praksis som overhodet er mulig kan man ikke bebreide dem. Her er det politikerne som svikter rettsstaten.
Domstolen vil måtte rydde opp
Etter vårt syn er den praksis vi nå ser konturene av med tilbakekall over tiår og generasjoner i strid med både lov, Grunnlov og internasjonale konvensjoner. Hvis ikke lovgiver nå selv rydder opp og setter premisser i tilbakekallssakene vil domstolene måtte gjøre det av eget initiativ.
Domstolenes medvirkning i disse sakene vil uansett være en god løsning. Initiativet fra opposisjonen i Stortinget på dette punktet er viktig og vil bidra til å styrke rettssikkerheten i tilbakekallssakene. Samtidig bør lovgiver komme på banen og gi noen føringer for de åpenbare begrensninger som gjelder og må gjelde for muligheten til å tilbakekalle statsborgerskap når det har gått lang tid.
Slik situasjonen er nå høster vi fruktene av politikernes langvarige og ensidige dyrkelse av den såkalte signaleffekten. Sånn kan det ikke fortsette.
Følg debatten: og
