Landet vårt står i den mest alvorlige krisen vi har opplevd i moderne tid. Statsminister Erna Solberg har trykket på den store knappen. Nå er det ikke rom for misforståelser.
De siste ukene har både befolkningen, kommunen og vi i næringslivet fått mange beskjeder om hva vi «bør» og «ikke bør», «kan» og «ikke kan». Det iverksettes nødvendige tiltak som skal følges opp.
Mange vurderinger og selve håndteringen er overlatt til enkeltpersoner og enkeltaktører. Det gir rom for tolkninger og misforståelser. For at vi skal kunne møte trusselen fra koronaviruset på en best mulig måte, og holde samfunnskritiske funksjoner i gang, trenger vi tydelige krav og tydelige beskjeder.
Vi må forberede oss på at koronakrisen blir langvarig. Kritiske samfunnsfunksjoner er allerede under press. Skoler og barnehager er stengte. Folk arbeider hjemmefra. Mange virksomheter har måttet legge ned driften. Ansatte i helsetjenesten arbeider på spreng for å sørge for nødvendig helsehjelp til befolkningen.
Vi i dagligvarebransjen gjør vårt ytterste for å sikre tilgangen på mat og andre nødvendige varer.
Det er vi stolte av, men det koster. Vi har ansatte som kjenner på alvoret.
De står i første linje. De skal gå på jobb som normalt i en unormal tid. Mens myndighetene råder alle til minst mulig kontakt med andre, møter våre ansatte mange mennesker hver dag. De utsetter seg selv for smittefare.
Mange er bekymret. Det er ikke underlig. Tvert om. Det ønsker vi at myndighetene, og ikke minst folk som handler i dagligvarebutikkene, skal forstå.
De som jobber i dagligvarebutikkene har også barn. De har også ektefeller og gamle foreldre. De er også redde for å ta med seg smitte hjem, og å påføre sine nærmeste en potensielt dødelig sykdom.
I det siste har jeg fått telefoner og meldinger fra mine kollegaer som arbeider i butikker i hele landet. De er bekymret. På jobb møter de venner og kjente – kunder – som de vet er i karantene. Som de vet ikke burde være på butikken. Det er ikke greit.
Det er usolidarisk – overfor våre ansatte og deres nærmeste, men ikke minst overfor de av oss som er ekstra sårbare: våre gamle, kreftpasienter, mennesker med astma og mange flere.
Vi har alle et ansvar.
I denne ekstraordinære situasjonen for landet vårt ber jeg om klare og tydelige krav fra våre politikere og myndigheter. Og jeg ber om hjelp til å håndheve nødvendige tiltak fra myndighetene. Det er et nasjonalt ansvar.
De må gå fra «bør» og «kan» til «skal» og «må».
Og jeg ber om at alle solidarisk følger opp myndighetenes krav.
De er dramatiske, men nødvendige, og konsekvensen kan bli svært alvorlige for både enkeltmennesker og for samfunnet dersom vi ikke følger opp. Det vil kunne føre til at ekstra press på helsetjenesten og matforsyningen vil kunne stoppe opp.
Det er svært alvorlig. Vi kan ikke la det skje.
