Exxon Lofoten

Statistikk er kjedelig og vanskelig. Selv statistikkprofessorer feiltolker intuitivt statistikk til egen fordel. Menneskesinnet er veldig dyktig til å overbevise seg selv om at ting kommer til å bli slik vi har lyst de skal bli. Dette er et av våre største problemer når vi skal planlegge og leve livene våre, både privat og på samfunnsnivå.

De som er for oljeboring i LoVe har ikke naturen, turismen, sjøfuglene, sjarkfisket og lofottorsken nærmest hjertet. De har et «overordnet blikk» på det hele, der hensynet til velferd og arbeid for framtidig generasjoner står sterkt. Fjord og fjell og fisk og alt slikt er viktig, bevares, men alt må veies mot hverandre. Noen vil sågar mene at vi like godt kan bore, ettersom sjansen for grunnstøting av et russisk tankskip er langt større enn risikoen for en utblåsing fra en norsk plattform. Vi ønsker disse lykke til med å diskutere miljøvern med Vladimir Putin, men velger å tro at Statoils argumentasjon vil være litt mer raffinert enn «vi er flinkere enn russerne».

Det hele koker ned til en risikovurdering. Potensiell skade målt mot potensiell nytte. Industrireising i nord og noen hundretalls milliarder i oljefondet, målt mot noen sommere med skitne strender, døde fugler og litt færre tyske campingbiler ved et utslipp. Et utslipp som ikke engang er særlig sannsynlig. Det er her kanten av stupet er i LoVe-debatten. Enkelte risker er det ikke verdt å ta, selv om det nesten helt sikkert går bra.

FØLG VALGKAMPEN: NRK Valg på Facebook.

Bomberegn under havet

Den er mange argumentative dyphavsgroper i debatten om «petroleumsvirksomhet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja». Miljøbevegelsen & co har dumpet nedi en del av dem.

«Sameksistens med fiske er umulig» er en. Med mindre Statoil lyver oss rett opp i ansiktet (og det ville de jo aldri finne på å gjøre), kan de bygge undersjøiske plattformer og ledninger som står imot selv de grøvste former for bunntråling. Arealknapphet blir tilsynelatende ikke en faktor, selv på den smale gesimsen av grunt hav utenfor LoVe.

Seismikkskyting har også ført til mye bekymring. Lydkanonene til seismikkbåtene blir fremstilt som dødbringende artilleri som bomber undersjøiske samfunn sønder og sammen. Havforskingsinstituttet har, i et av de største forskingsprosjekter noensinne innen feltet, ikke med sin verste vilje klart å fraråde seismikkskyting. Ja, det skremmer fisken. Ja, det fører til redusert fangst for noen arter. Ja, det klart beste hadde vært å unngått dette helt.

Men erfaring, statistikk og forskning, både nasjonalt og internasjonalt tyder på at disse problemene er begrensede, så lenge man holder seg unna i sårbare perioder som gytetiden og den travleste fiskesesongen, noe regjeringen høyt og hellig har lovet. Og problemene er iallfall såpass begrensede at man neppe vil nå frem med å bruke dem som argument for et oljefritt LoVe.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Campingbil-kamikaze

At turismen vil gå under er et annet blindspor. At de tyske bobilturistene vil begå kollektivt harakiri og kjøre de forhatte, køskapende bilene sine ut i Skagerrak heller enn å ta dem med over til et oljebefengt Nord-Norge, er det lite belegg for. I spørreundersøkelser har de fleste av Lofot-turistene stilt seg negative til petroleumsvirksomhet. Samtidig sier de fleste at de nok uansett kommer tilbake, selv etter et utslipp. I kystområder sørover i Europa som har blitt rammet av utslipp fra oljetankere, har man ikke sett varig nedgang i turismen.

Selv om oljemotstanderne fortsetter å argumentere på disse områdene, selv om de skulle lykkes med å så tvil om tallene, forskningen, intensjonene og resultatene til alle disse stats- og Statoil-finansierte studiene, holder det ikke. Men hvorfor skal de egentlig bry seg med alle disse distraksjonene, når de har et så åpenbart, ubestridelig trumfkort på hånden: miljøkonsekvensene.

FORTSATT USIKKER PÅ HVA DU SKAL STEMME? Ta NRKs valgomat!

LoVe som navlelo

Et massivt utslipp i LoVe vil ikke være armageddon for den internasjonale matforsyningen, slik man av og til kan få følelsen av. Rundt regnet, og med en god del variasjoner fra år til år, ligger Norge rundt en 2 prosent andel av fisket i verden. Vi har også under to prosent av den globale oppdrettsproduksjonen. Betyr dette at omtalen av Lofotfisket er typisk norsk opphaussing av vårt eget navlelo og fiskeslo? Nei.

WWF, en gjeng som knapt kan beskyldes for å havne innunder beskrivelsen «navlebeskuende nordmenn», har pekt ut LoVe som et av tre avgrensede områder i verden der de anbefaler absolutt forbud mot petroleumsvirksomhet. Norsk oppdrettsnæring, mye av den basert i Nordland, produserer 40 prosent av oppdrettsfisken i Europa. De klarer 172 tonn fisk per ansatt, mot 6 tonn i Kina. De produserer rundt 1/3 av all laksefisk i verden. Norge er samtidig beviselig den nasjonen i verden som tar best vare på fisken sin, noe som er svært viktig på en klode med utbredt overfiske.

Tilfeldigvis er Norges andel av den totale fiskeproduksjonen i verden ikke så langt unna vår andel av verdens olje- og gassproduksjon. Vi er verdens nest største gasseksportør og verdens nest største fiskeeksportør. For oljeeksport er vi helt nede på tiende plass. Slik sett burde norsk sjømat være bortimot like viktig for verden som petroleumen vår, ikke minst med tanke på at oljeproduksjonen er halvert de siste tretten år, mens fisken er en fornybar ressurs.

LES OGSÅ: Verdens mest sårbare fødestue og barnehage?

Exxon Valdez à la Lofoten

Nord-Norge er ikke Mexicogolfen eller Middelhavet, der varmen og masser av mikroorganismer relativt raskt bryter ned oljen i sjøen, ofte før den når land. LoVe er et smalt, langstrakt område i arktiske farvann. «Kontinentalsokkel» er et for raust begrep å bruke om denne trange fjellhylla. Utslipp i store, sydlige havområder gir et dårlig bilde av hva som vil skje.

Exxon Valdez var en oljetanker som gikk på grunn i Alaska i 1989. Det er en av verdens mest ødeleggende miljøkatastrofer, og gir noen antydninger om hva som kan skje. Omfattende studier, presentert i verdens trolig mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrift, Science, viser at oljesøl i slike farvann gir langvarige, dødbringende følger. Særlig talende er effekten på lakseegg som har blitt utsatt for helt mikroskopiske mengder olje. Bare halvparten av laksen fra disse eggene overlevde i 1,5 år, sammenlignet med laks fra ikke-forurensede egg. Man finner lignende effekter på en rekke andre arter.

Fortsatt er det titusenvis av liter med olje langs strendene i Alaska. Man antar at rundt 4 prosent blir brutt ned hvert år. Det er dette vi snakker om. Ikke noen tilgrisede fugler. Ikke litt mindre penger i kassa til Røkke sine rederier noen år. Ikke noen titalls fiskere som må førtidspensjoneres. Ikke urbane, romantiske, høytflyvende tanker om urørt natur. Vi snakker om flere tiår med gift i fisken, i havet og på strendene. Og vi snakker seriøst om å ta sjansen.