Mer enn noen gang trenger vi verdikonservative mennesker. Jeg tenker på alle dem, både på høyre- og venstresiden, som forsvarer innarbeidete verdier. Dem som står i en humanistisk tradisjon, og er opptatt av verdier knyttet til kultur og miljø.
Verdikonservative er gjerne imot brå endringer og det som ikke er utprøvd i praksis. De er også kritisk til tyngende og unødvendig byråkrati. Fremfor alt er de motstandere av den ekstreme økonomiske liberalismen som har preget landet i de siste tiårene – ideologien som har ført til at menneskelige verdier, kunst og kultur blir kvantifisert, talt opp og vurdert i kroner og øre.
Det som nå skjer under den blåblå regjeringen viderefører det vi har opplevd i lengre tid, bare med økt tempo.
Vi skulle bevare
Mange forbinder konservative med høyresiden. Selv hører jeg hjemme til venstre i politikken, men er på mange måter også verdikonservativ. 1970-tallets omfattende miljøbevegelse, som jeg var en del av, blir gjerne knyttet til venstresiden. Men den hadde også klare verdikonservative strømninger, og fikk støtte fra langt flere mennesker enn dem til venstre.
Det handlet om å ta vare på naturen, og blant annet hindre store inngrep gjennom kraftutbygging. Eldre byer og bydeler, som folk var blitt vant til og glad i, skulle bevares. Vi var opptatt av å bevare bosettingen i hele landet, ved blant annet å hindre en storstilt nedlegging av gårdsbruk.
Tidens slagord
I det hele tatt var vi motstandere av storskalatenkningen, enten det gjaldt høyhus, kraftanlegg eller ødeleggende motorveier. Våre motstandere fantes like mye i Arbeiderpartiet som i Høyre.
På mange måter nådde miljøbevegelsen fram med sine krav. Gjende ble ikke regulert, bøndene fikk bedre kår og nedleggingen av gårdsbruk ble bremset opp, i hvert fall for en stund.
I Oslo ble høyhusplanene på Karl Johan stoppet og gamle bymiljøer, som for eksempel Grünerløkka og Homansbyen, fikk vernestatus. «Small is beautiful» var tidens slagord, og budskapet fikk støtte fra mange mennesker.
FØLG:
Jo større, desto bedre?
Nå er markedet på full fart tilbake, på nær sagt alle livets områder. Kulturliv, helsevesen og eldreomsorg betraktes som varer – på linje med brød og ost – og alt omgjøres til penger. På skolen og ved universitetene blir de ansattes innsats talt opp og kvantifisert.
Men alt som teller her i verden, kan ikke telles. Kvalitet kan ikke kvantifiseres. I tillegg har storskalatenkningen for lengst overtatt. Slagordet synes å være «jo større, desto bedre». Kommunene skal slås sammen. Det samme gjelder sykehus og universiteter.
I Oslo slås de store kunstmuseene sammen, og mange fortviles over at det gamle Nasjonalgalleriet kanskje blir stående tom for kunst, en av byens flotteste monumentalbygninger, som er skreddersydd til sin bruk. Regjeringskvartalet skal overbelastes, som følge av sentraliseringsiveren og kravet om at alle de nye byråkratene og konsulentene skal få kontorplass på samme sted.
Oslo fortettes og bebyggelsen skal opp i høyden, med de konsekvensene det vil få for bokvaliteten og for de bevaringsverdige områdene.
Tut og kjør
Og alt dette skal tydeligvis skje i full fart, tilsynelatende uten motforestillinger og uten at konsekvensene er tilstrekkelig utredet. Det er «tut og kjør». Mange av endringene vil uten tvil føre til et voksende byråkrati, i tillegg til de mengder av mer eller mindre uforutsette problemer som oppstår når de daglige rutinene blir endret og så mange mennesker må forandre sin arbeidssituasjon.
Tenk for eksempel på alle datasystemene som må koordineres. Hvorfor ikke ta lærdom av den problematiske NAV-reformen? Dyrt blir det også. Folk flest ønsker ikke alt dette, og uavhengige forskere slår alarm.
Og enda et eksempel: Butikkene skal holdes åpne om søndagene, selv om nesten ingen ønsker det. I uminnelige tider har søndagen skapt en rytme i hverdagen, som de fleste mennesker har tatt som en selvfølge og satt stor pris på, enten de har tilhørt høyre- eller venstresiden.
Må holdes i sjakk
I min ungdom var jeg – riktignok under sterk tvil – fascinert over tanken på en sosialistisk revolusjon, som med et eneste stort grep skulle få slutt på klasseforskjellen og gjøre oss til likeverdige mennesker. Nå innser jeg at denne typen kjempeprosjekter etter alt å dømme vil ende i katastrofe.
Det er ikke mulig å bygge et samfunn på grunnlag av denne typen abstrakte modeller, om de kan virke aldri så sympatiske. Ting må prøves ut i praksis, det må skapes tillit, og maktmennesker må holdes i sjakk. Det vi kaller den norske eller den nordiske modellen, er ikke resultat av ett enkelt planleggingsgrep, men er bygd opp gjennom et par hundre år.
Hvor er de blitt av?
Nå er det nyliberalistene som er «revolusjonære», i ordets verste forstand. Og min kritikk er ikke bare rettet mot dagens regjering, men også mot beslutninger som er tatt tidligere, av så vel politikere som byråkrater. Det gjelder tydeligvis å rive opp det gamle og utprøvde med rota, uten motforestillinger og uten å ane hvilke konsekvenser det vil få.
Derfor spør jeg meg selv og leserne: Har virkelig markedskreftene og storskalatenkningen fullstendig overtatt? Er det flere enn meg som reagerer mot dette?
Hvor er dere blitt av, dere kloke og sindige verdikonservative? Kom igjen, jeg vet dere finnes, i både by og land, og i store deler av vårt mangfoldige politiske landskap.
