Kronikk

Etter katastrofen

Folk er frustrert over lite effektiv hjelp etter jordskjelvet i Nepal.

Teltleir etter jordskjelvet i Nepal 2015

Flere i Nepal tør ikke gå inn i hjemmene sine igjen, selv om det begynner å bli en stund siden siste etterskjelv.

Foto: ROBERTO SCHMIDT / Afp

Først var vi usikre på hva som skjedde.

Jeg satt på biblioteket i Katmandu da rommet begynte å dirre. Er det et jordskjelv? Vi var ikke sikre. Da det traff for alvor kunne vi ikke gå to skritt uten å falle. Senere kom etterskjelvene.

Den første dagen klarte jeg ikke bestemme meg for hva jeg burde gjøre. Jeg var takknemlig over å være i live og at det hadde gått bra med familien min. Men jeg klarte ikke slå meg til ro. Utover kvelden begynte jeg å gå rundt i nabolaget med førstehjelpsskrin jeg har fått fra Medical Aid Mountaineering. Dagen etter begynte jeg å samarbeide med venner, vi opprettet en mobil hjelpestasjon for å kunne hjelpe folk i utsatte områder.

LES OGSÅ: Gir legeråd på telefon til Nepal

Fra akutt hjelp til angst og hodepine

De første dagene handlet det mest om grunnleggende førstehjelp. Mange hadde kutt- og slagskader. Nå kommer folk til oss med andre typer lidelser. Flere er traumatiserte og sliter med angst. Folk tør ikke å sove innendørs selv om det begynner å bli en stund siden sist etterskjelv.

De som ble direkte påvirket av skjelvet har for det meste fått hjelp nå. Men vi ser også at folk kommer til oss med det som virker som mindre alvorlige lidelser, hodepiner og slikt. Jeg synes oppriktig synd på dem. De kommer ikke fordi de er redd for hodepinen, men fordi de er redd for å stå uten tilgang på medisiner hvis de skulle havne i en mer akutt situasjon senere.

Grunnleggende behov

I dag har jeg jobbet i et område det cirka halvparten av byggene var skadet. Det har gått mange dager siden skjelvet, men det er ennå lenge igjen til vi er ferdige med å rydde. Flere av landsbyene har en ennå ikke kunne nå fram til. Og det er bare for opprydding og mer akutt hjelp.

Gjenoppbygging blir noe ganske annet. Hvis en ser hele Nepal under ett, blir det noe som kommer til å ta flere år. Det handler ikke bare om tid. Det kommer også til å koste veldig mye penger.

Men gjenoppbyggingen er uansett ikke første prioritet nå. Foreløpig handler det om adskillig mer grunnleggende ting. Mat. Vann. Vi har noe, men det er ikke godt fordelt. Det er et kaos, for å være ærlig. For de fleste her ville bare det å få en normal dag med mat og søvn vært et stort framskritt.

SE OGSÅ: Sykepleier i Nepal

Økende frustrasjon

Det er mange i Norge som vil hjelpe oss. Det blir verdsatt her. Det en bør vite, er at vi nå trenger hjelp på et helt grunnleggende nivå. Vi vet at mange vil hjelpe Nepal, og at mange sender pengestøtte. Men folk i de utsatte områdene ser ikke nødvendigvis så mye til den hjelpen. Det virker som om mye er dårlig koordinert og dermed lite effektivt. Mange er usikre på om støtten faktisk kommer fram dit den skal. Det er økende frustrasjon og sinne i befolkningen på grunn av dette.

Vi trenger folk som er her, som kan se hvordan situasjonen er, forstå hva som trengs og sørge for at hjelpen kommer fram til rett mottaker. Ikke donér penger til organisasjoner du ikke kjenner. Det beste du kan gjøre er å gi direkte støtte til folk og organisasjoner som allerede er her, eller som skal hit og hjelpe oss direkte.

Fortalt på telefon fra Katmandu. Oversatt til norsk av redaksjonen.