Det utspiller seg hjerteskjærende scener i Nepal etter jordskjelvet som rammet fjellstaten lørdag formiddag. Behovet for akutt nødhjelp er desperat og nå kommer kritikken av hjelpearbeidet.
Det er alltid massiv oppmerksomhet rundt responsen i de første timene og døgnene av en katastrofe. Det er viktig, for innsatsen kan bety forskjellen på liv og død for begravde, skadde og sårede som trenger akutt hjelp i de første, kritiske fasene. Heldigvis, siden tsunamien i Asia i 2004, er det gjort mye for å bedre responsen etter katastrofer. Selv om flere rammes i en økende verdensbefolkning, dør færre nå som følge av naturkatastrofer enn noensinne tidligere.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
For lite forebygging
Avgjørende for å minimere tap og skadeomfanget er ikke om den begrensede utenlandske hjelpen er på plass på dag tre eller dag fem, men om det ble investert i forebyggende tiltak nasjonalt og lokalt i det katastrofeutsatte området. Langt over nitti prosent av den livreddende innsatsen etter et jordskjelv, en tsunami eller en storflom gjøres av naboer og lokale redningsgrupper. Internasjonale redningsgrupper vil nesten alltid komme for sent og være for små.
Gode lokale varslingssystemer, lokal opplæring om risiko og respons og katastrofesikker lokal byggeskikk har i mange katastrofeutsatte land reddet titusener av liv. Den tett befolkede Katmandu-dalen i Nepal er ekstremt jordskjelvutsatt. Likevel har altfor lite blitt gjort for å forebygge katastrofer her.
Haiti versus Chile
I Haiti tok jordskjelvet i 2010 livet av 300 000 mennesker allerede før nødhjelpsarbeidet kunne begynne. Flesteparten av disse kunne ha overlevd dersom Haiti hadde hatt samme byggestandard og katastrofeberedskap som nabolandet Cuba.
Konsekvensene av stort jordskjelv på Haiti var godt kjent før skjelvet inntraff. Hovedstaden Port au Prince hadde en byplanlegging disponert for 200 000 mennesker, men det bodde to millioner mennesker der da jordskjelvet rammet. Dårlige varslingssystemer og bygningskonstruksjoner var også velkjent for alle og enhver som kjente Haiti.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Jordskjelvet i Chile en drøy måned senere var mange ganger kraftigere enn det i Haiti, men tok likevel ikke mer enn 600 liv.
Mens Chile var godt rustet var Haiti elendig forberedt med dårlig katastrofeberedskap, en svak stat og et underutviklet lokalt sivilsamfunn.
Må støtte nepalske organisasjoner
Mens Nepal lenge har stått på toppen av listen over jordskjelvutsatte områder har ikke landet fått en infrastruktur og bygningsmasse som har vært rustet til å tåle skjelvet landet nå har blitt rammet av. En svak og ineffektiv stat er svekket etter mange år med borgerkrig og vanstyre. Internasjonal hjelp har ikke gjort nok for å forebygge katastrofer.
Den gode nyheten er at det i Nepal – i motsetning til i Haiti – finnes et sterkt sivilsamfunn med mange gode, lokale organisasjoner som kan bidra til hjelpearbeidet. Erfaringer viser at klarer vi å samarbeide med og styrke disse vil vi også redusere de langsiktige konsekvensene av katastrofen.
LES OGSÅ: Sliter med å behandle alle de skadde
Derfor er det viktig at vi i de internasjonale organisasjonene raskt fokuserer på hvordan vi kan støtte den lokale organiseringen av hjelpearbeidet og den forestående gjenoppbyggingen.
Nepal vil trenge hjelp i lang tid fremover for å stå sterkere rustet når neste jordskjelv kommer. Gjenoppbygging av landet kommer til å ta flere år og det er viktig at alt som gjenoppbygges blir av en slik standard at vi unngår like store tapstall og ødeleggelser neste gang. I tillegg til effektive varslingssystemer viser det seg at informasjonsarbeid og katastrofeundervisning i skolen har stor effekt i katastrofeutsatte land.
Firedobling av rammede
Naturkatastrofer rammer stadig flere mennesker. Rapporten «Global Estimates 2014» fra Flyktninghjelpens forskningssenter IDMC i Genève viser at antall mennesker som fordrives av naturkatastrofer er firedoblet siden 1970-tallet. Risikoen for å miste hjem, levebrød og bli katastrofeflyktning er fordoblet på 40 år. Vi får mer ekstremvær på grunn av klimaendringene og stadig flere bor i områder som er utsatte for naturkatastrofer.
Det er også godt dokumentert at det er mye billigere å forebygge sammenlignet med det vi i dag bruker på redningsarbeid, nødhjelp og gjenoppbygging i katastrofeområder med dårlig beredskap og dermed store tap og ødeleggelser.
Den gode nyheten er at selv om antall berørte av naturkatastrofer gått opp, så har antall døde gått ned. De viktigste årsakene til det er nettopp det at man i stadig flere land står bedre rustet. I tillegg har det internasjonale hjelpeapparatet blitt bedre på å assistere det rammede landets egne myndigheter og sivilsamfunn i nødhjelpsarbeidet.
Nå må vi også gjøre alt for at Nepal blir en del av denne gode trenden i fremtiden.
