NRK Meny
Kronikk

Ett år etter In Amenas

Dersom Statoil hadde valgt å forhandle med gisseltakerne i In Amenas og eventuelt å betale løsepenger, ville selskapet ha gjort seg selv til et yndet mål i mange land.

Algerie

16. januar 2013 gikk terrorister til angrep mot et gassanlegg i ørkenen i In Amenas. 700 ble tatt som gissel, 40 ble drept. Fem norske Statoil-ansatte kom aldri hjem i live igjen.

Foto: LOUAFI LARBI / Reuters

Ett år etter katastrofen i In Amenas gjenstår både spørsmål og tiltak. Granskingsrappor-ten som ble offentliggjort i september 2013 påpekte at bevisstheten om sikkerhet i Statoil generelt var for lav. Selv om selskapet hadde vært klar over en risiko for terrorisme i Algerie, hadde det unnlatt å treffe særlige tiltak for sikkerheten til de ansatte. Rapporten fremhever også at Statoil ikke kunne ha håndtert krisen på en bedre måte.

Et første spørsmål er hvorfor Statoil var så lite forberedt. Det burde ha vært klart for selskapet at fjerningen av Gaddafis regime i Libya vesentlig økte risikoen for virksomheten i nabolandet Algerie. Gaddafi hadde med jernhånd holdt orden i Libya. Når jernhånden ble fjernet, ble det fritt spillerom for mange ulike grupper, islamister, terrorister og banditter. Mange av gruppene kan betegnes som banditter; de er ute etter gevinst, men i mange tilfeller vifter de med en fane av islamistisk ideologi.

LES OGSÅ: In Amenas-retur i det blå

Ville mest sannsynlig ta gisler

Etter Gaddafis fall er de ikke bare aktive i Libya, men også i nabolandene Mali og Algerie. Her går terrorisme, bandevirksomhet, islamisme, nasjonalisme, regionalisme, stammeinteresser og kamp for bedre sosiale og økonomiske kår over i hverandre.

En foreløpig konklusjon er at ansatte ved norske bedrifter i områder med lav sikkerhet utsetter seg for livsfare.

Øystein Noreng, professor

Mest sannsynlig hadde angriperne i In Amenas ikke som mål å ta livet de ansatte på gassanlegget, men å ta dem som gisler for å presse penger, fra Statoil og kanskje fra den algeriske staten. Myndighetene i Algerie ville ikke forhandle, og motangrepet førte til fem nordmenns død. Spørsmålet er om Statoil burde eller kunne ha gått for en annen løsning. Dersom Statoil hadde valgt å forhandle med gisseltakerne og eventuelt å betale løsepenger, ville selskapet ha gjort seg selv til et yndet mål i mange land. Det er også tvilsomt om Statoil på egen hånd hadde kunnet innlede forhandlinger med gisseltakerne og eventuelt å avverge motangrepet fra myndighetene i Algerie.

En foreløpig konklusjon er at ansatte ved norske bedrifter i områder med lav sikkerhet utsetter seg for livsfare.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ringvirkningene av Gadaffis fall

Statoil synes å ha vært helt uvitende om ringvirkningene av Gaddafis fall. Med andre ord, den politiske risikoanalysen var utilstrekkelig, kanskje fraværende. Granskingsrapporten viser at det i Statoils ledelse har vært en klokkertro på at den autoritære algeriske staten skulle evne å opprettholde sikkerheten i området. I så fall underkjente Statoils den grunnleggende forandringen som inntraff i Nord- og Vest-Afrika da Gaddafi ble fjernet.

Dagens Libya er preget av strid mellom mange ulike grupper og landets regjering har knapt kontroll over hovedstaden Tripoli. Noen av gruppene forsvarer regioners og stammers interesser, andre kan betegnes som gangstere som er ute etter egen vinning. Resultatet er at Libyas oljevirksomhet er lammet; det blir knapt eksportert olje og landet er et farlig tilholdssted for utlendinger, som for landets egne borgere.

LES OGSÅ KRONIKK: Terrorisme og olje

Utenlandske investeringer skaper splid

Først og fremst for Statoil, men også for andre norske bedrifter, burde det være klart at næringsdrift i mange land innebærer en høy risiko, også livsfare. Jemen er et aktuelt eksempel. Noe av problemet er at utenlandske investeringer i mange utviklingsland ikke bare bidrar til arbeidsplasser og økonomisk vekst, men også til ulikhet og splid, til og med politisk destabilisering.

Statoil synes å ha vært helt uvitende om ringvirkningene av Gaddafis fall.

Øystein Noreng, professor

Oljevirksomheten er av særlig betydning i dette perspektivet. I fattige land fører høye oljeinntekter altfor ofte til at en liten elite kan berike seg og levekårene forverres for store deler av befolkningen. I den utstrekning det ikke foreligger muligheter for demokratisk politisk uttrykk for misnøyen, blir utfallet ofte det som utenifra betegnes som terrorisme, men som i virkeligheten i stort monn er et uttrykk for en sosial, økonomisk og politiske krisetilstand.

LES OGSÅ: Overlevde In Amenas, skal tilbake

Et argument for å ikke delta i krig

Dette er intet argument for at Statoil og andre norske foretak ikke skal investere i land sviktende demokrati, men et påbud om gjøre et skikkelig hjemmearbeid i form av politisk risikoanalyse og på det grunnlag å treffe foranstaltninger for å sikre arbeidsstokkens liv.

I ettertid er det en sørgelig skjebnens ironi at fem nordmenn skulle miste livet som en indirekte konsekvens av Gaddafis fall, der Norge bidro særdeles aktivt.

Den rødgrønne krigføringen i Libya har vist seg å være en politisk fiasko.

Indirekte har den også vært en katastrofe for Statoil og familiene til de omkomne. Dette er et argument for ikke å delta i krig.