NRK Meny
Kronikk

Vendepunktprogram for kunnskapsnorge

Om vi var kunnskapsministere ville norsk akademia måtte tenke annerledes og nytten være større for samfunnet. Og det ville ikke kostet mer penger.

Torbjørn Røe Isaksen

Norsk forskning er for politisk styrt, mener kronikkforfatterne. Om de hadde hatt Torbjørn Røe Isaksens jobb, ville de sluppet den mer fri.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Norge skal bli verdensledende innen forskning, uttalte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tidligere i år.

Norge klarer ikke å hevde seg i fronten av den internasjonale forskningen. Den er for politisk styrt, svarte professorene Gunnar Öquist og Mats Benner som nylig har utredet forskningsnorge på oppdrag fra Norges forskningsråd.

Akademikere er kjent for å være arrogante besserwissere når de uttaler seg om hva kunnskapsministre bør gjøre. Slik bør det også være. Det er en av de gode sider ved utdanningssektoren, og for samfunnet som dermed får et selvdrevet senter for fotnoter, meninger og små opprør.

I denne kronikken vil vi være kunnskapsministre, og legge frem et vendepunktprogram for å løfte sektoren ut av den negative spiralen. Vær så god:

1. Det er nok penger

Myndigheter og administratorer synes å tro at frihet til å bevilge og styre er en god ting, at mer makt og mer ressurser er bedre enn mindre. I kunnskapsproduksjon er dette en felle. Der trenger vi utdanningsinstitusjoner som fungerer godt av seg selv, og ikke representerer et evigvarende styringsproblem. Det er liberalismens styrke og gammelsosialismens undergang, at den beste styring gjøres på en armlengdes avstand.

Norsk forskning er for politisk styrt.

Norsk forskning er for politisk styrt, Norges forskningsråd har for mange å betjene, finansieringssystemet er for uoversiktlig og oppfordrer heller ikke til å tenke nytt og modig. Incentivene i forskningssektoren prioriterer kvantitet fremfor kvalitet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

2. Et selvforsterkende styringssystem

De som styrer utdanningssektoren har høy utdanning, men har aldri forsket. Ekspertene som spørres til råds har høyere utdanning, og kan litt om forskning. De som styres har høyest utdanning, og kan mest om forskning. På denne arenaen møter de hverandre i et selvbekreftende spill av likeverdige som raskt blir enige om betydningen av enda mer ressurser til styring, mer raffinert kontroll og mer rapportering.

3. Innovasjon organisert som masseproduksjon er selvmotsigende

Forskningsorienterte studier er rammet inn av et mylder av kontroll og motivasjonsmekanismer med opprinnelse i barnehager (mappevurdering), gammeldags industriproduksjon (stykkprisbelønning) og enkel kontrollfilosofi (mange kontroller, for eksempel åtte eksamener i stedet for en). Men, universiteter i Norge bør være få, og de som går der må være innstilt på å ta sjanser på stupet av eksisterende kunnskap. Det trenges grubletid og upredikerbar idemangfold. Mye mislykkes, men av og til skapes noe som forandrer verden. For eksempel ble Internett utviklet utenfor markedet, og utenfor statlig styring av forskning som et produkt laget av engasjerte forskere på overtid. Mobiltelefonens utvikling i Norge er også en spennende annerledeshistorie.

Universiteter i Norge bør være få, og de som går der må være innstilt på å ta sjanser på stupet av eksisterende kunnskap.

Det trengs mer respekt for den største og enklest organiserte forskningsressursen vi har: de fast ansatte akademikeres tid som er avsatt til forskning. Der denne tiden det er mest av, og som er kjernen i akademisk virksomhet. Og ja, sektoren har nok blitt for stor: 23 norske utdanningsinstitusjoner har i dag rett til å tildele doktorgrader. I Danmark er det åtte. I Sverige ti. Har norske forskningsadministratorer og distriktspolitikere laget en vanhellig allianse?

4. Sultne kunstnere og forskere uten fast jobb er ikke et gode

De mest kreative og systematiske brudd på arbeidsmiljøloven med hensyn til stillingsrett og stillingsvern begås av utdanningssektoren. Dyktige unge forskere kan gå i 5 til 20 år uten den selvfølgeliggjorte trygghet for arbeid som lovverket bygger på. Det er sikkert fristende med løse penger til løse oppdrag og prosjekter, fordi det betyr mer styring for de som liker å styre og tror det er nødvendig. Men det er ondskapsfullt. Det normale bør være alminnelig faste stillinger og forskningstid som muliggjør prosjekter som gir samfunnsmessig kunnskapstilegnelse.

5. Flere indianere, færre høvdinger

I gamle dager ble universitetsfakultetenes administrasjon styrt av en dekan og administrasjonssjef, nå er det en hel stab av ledere mellomledere og frontlinjeansatte. De store styringsambisjonene får sin egen vekstdynamikk. Det blir færre i kjernefunksjonene, og flere som skal lede, kontrollere, belønne, dokumentere og fordele.

6. Tenk mer, publisér mindre

Mange store bidrag i norsk forskning er knyttet til andre former enn den kvalitetssikrede artikkel. Slik publisering er viktig, men det er viktigere at det står noe der som er viktig.

Derfor bør den bibliometriske forskningsindikator og taksameterordning som eneste farbare vei til professorkompetanse avskaffes. Det kan umulig være riktig at tusenvis av universitet- og høyskoleansatte står med kniven på strupen overfor kravet om å publisere eller dø. Ikke bare skal det skrives, men selv måten det skal publiseres på er forhåndsdefinert. Det som teller er å skrive flest mulig 15 sideres artikler i såkalte anonymiserte fagfellevurderte tidsskrifter.

Mange akademikere befinner seg i saksen: Skal jeg bruke arbeidstiden på studentene, eller skal jeg bruke den på høyning av min egen akademiske merittering.

Disse høystatusartiklene har blitt forskningsverdenens eneste offisielle myntfot. Bøker, produktutvikling, samfunnsendring, undervisning, idégenerering, nettverksetablering, veiledning, fagligpedagogisk utviklingsarbeid, kronikker og fagartikler er devaluert valuta i akademia. Mange akademikere befinner seg derfor i saksen, spissformulert: Skal jeg bruke arbeidstiden på studentene for at de skal få en læringsprosess preget av faglig inspirasjon, glede og god undervisning, eller skal jeg bruke den på meg selv, til høyning av min egen akademiske merittering. Det er lett å bli klippet i stykker.

Reformprogrammet vårt er tydelig og konkret. Det er ikke dyrt, men krever politisk mot fordi det må rettes inn mot det sjiktet i sektoren som er mest komfortabel med det bestående.