Hopp til innhold
Kronikk

Et uverdig spill

Påstanden om at Max Manus skal ha tatt æren for Pelle-gruppas skipssabotasje 1944 er siste tilskudd til det som til tider må kalles et uverdig spill om kampen mot nazismen og for et fritt Norge.

Max Manus kong Olav

Krigshelten Max Manus er livvakt i forsetet da daværende kronprins, senere kong Olav får en varm velkomst idet han kommer tilbake til Norge i 1945. Forsøket på å diskreditere Manus sin innsats er uverdig, skriver historiker Arnfinn Moland.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Forrige uke var det lansering av filmen Det siste vitnet om Pelle-gruppa, ledet av Ragnar Armand Sollie. Undertittelen er «Krigsheltene som ble fratatt all ære».

Jeg skal ikke her gå inn på hva den kalde krigen førte med seg for Sollie eller NKP og kommunister for øvrig, men la meg bare straks slå fast at når det gjelder dekorasjoner, ble Pelle-gruppa likebehandlet med alle andre motstandsfolk som opererte i Norge og som ikke var en del av et militært apparat. Ingen ble dekorert for sin innsats.

Dette var en beslutning tatt den 20. juni 1946. Den lyder slik: «Representanter for Hjemmestyrkene, Efterretningsorganisasjonene og Sivilorganisasjonen som arbeidet i landet under krigen, har vært samlet til møte, og besluttet at de ikke skulle innstille medlemmer av sine respektive organisasjoner til individuelle norske dekorasjoner

Kommunistene ble likebehandlet

Dokumentet, som har blitt lite påaktet i den opphetede debatt om dekorasjoner, enten fordi det ikke er kjent eller fordi det ikke passer inn i det bildet som ønskes skapt, fortsetter slik: «Begrunnelsen for denne beslutning er at det etter forholdene på Hjemmefronten alltid vil være urettferdig og uheldig å gradere den enkeltes innsats. Medlemmer av Hjemmefronten arbeidet for samme sak under noenlunde like forhold. De som falt for landet, vil dog bli innstilt til Krigsmedaljen Post Mortem».

Kommunistene ble behandlet på linje med øvrige 'som arbeidet i landet under krigen'. Ingen dekorasjoner.

Arnfinn Moland, leder for Norges Hjemmefrontmuseum

La oss da gjenta: Kommunistene ble behandlet på linje med øvrige «som arbeidet i landet under krigen». Ingen dekorasjoner. Kompani Linge, under norsk og alliert ledelse fra Storbritannia, var derimot en militær enhet og kom derfor ikke inn under denne avgjørelsen. Linge-karene fikk rikelig med dekorasjoner, naturlig nok.

SE MER: Hovedperson og regissører presenterer «Det siste vitnet»

Man må forholde seg til fakta

Det beste eksemplet for å forstå dette er Per Røed, leder for AKS 13000 i D. 13, som gjennomførte en stort antall sabotasjer i Stor-Oslo. Som Milorg-mann fikk han følgelig ingen dekorasjoner. Hans stabssjef, Svein Blindheim, som ikke deltok i selve aksjonene, var Linge-mann og fikk Krigskorset for sin innsats. Slik ble dette løst.

Man kan være enig eller uenig i avgjørelsen tatt en junidag i 1946, men man må forholde seg til fakta. En som tidlig så følgene av dette, var Gunnar Sønsteby. Allerede i 1946 i et foredrag i USA fortalte han om Per Røed: «Med sin gruppe gikk han oss utlærte eksperter fra England en høy gang. Men han var ikke militær og har ikke sett en dekorasjon hittil og vill neppe komme til å se det. Vi har mange slike typer som ikke i det hele tatt er kjent

FØLG DEBATTEN : Ytring på Facebook

Ikke fortidd

Det har med jevne mellomrom blitt hevdet at Pelle-gruppa er blitt glemt, fortidd og så videre. Allerede da Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) ble åpnet i 1970, inneholdt utstillingene en detaljert og iøynefallende modell av Sollie-gruppas skipssabotasje med følgende tekst:

4 skip på Oslo havn på til sammen 22000 tonn ble i november 1944 senket av en sabotasjegruppe som stod under kommunistisk ledelse.

Flere andre skip ble skadd.

Det var den største enkeltsabotasje mot skip som ble utført i Norge under okkupasjonen.

Som i resten av utstillingen, er navn ikke nevnt. Samme holdning som i 1946: Ingen nevnt, ingen glemt.

Arnfinn Moland, leder for Norges Hjemmefrontmuseum

Som i resten av utstillingen, er navn ikke nevnt. Samme holdning som i 1946: Ingen nevnt, ingen glemt. I utstillingens gjengivelse av Aftenpostens oppslag i februardagene 1945 om henrettelsene på Akershus festning figurerer Ragnar Armand Sollie som en av 34 henrettede. Heldigvis hadde okkupanten ombestemt seg, og Sollie og fire andre fra gruppa overlevede.

Høyprofilert Sollie

I I980-81 gjennomførte Alf Biem med støtte fra NHM 17 intervjuer med Sollie og hans folk. Resultatet skulle bli en bok. Da dette skar seg i 1982, ble materialet innlemmet i NHMs arkiv, tilgjengelige for forskning. Da NHM laget sin skolevideo Okkupasjon i 1984, ble Ragnar Armand Sollie kontaktet, og hans utrolige historie ble en del av filmen. Han var en av to sabotører som deltok. Den andre var Gunnar Sønsteby. Okkupasjon var Norges mest sette skolevideo på 80- og 90-tallet; titusenvis av skoleelever lærte Sollie å kjenne.

Ragnar Sollie deltok på boklanseringen på Bristol og ble intervjuet i Dagsrevyen sammen med Ole Borge og undertegnede.

Arnfinn Moland, leder for Norges Hjemmefrontmuseum

Dette samarbeidet med NHM var også medvirkende til at han under frigjøringsjubileet i 1985 fikk treffe kong Olav utenfor Kruttårnet på Akershus festning og fortelle kongen om fangenskap og fluktforsøk. I 1987 kom så Tor Arne Barstad bok, Pelle-gruppa. Sabotører på Østlandet 1944-45, anmeldt av undertegnede i Historisk Tidsskrift samme år. Glimrende bok! Samme år kom også bind 6 av Norge i krig, Hjemmefront, der Sollie og andre kommunistiske motstandsgrupper får bred omtale. Sollie deltok på boklanseringen på Bristol og ble intervjuet i Dagsrevyen sammen med Ole Borge og undertegnede.

Det er altså ikke riktig at disse gruppene ikke har fått sin plass i historien om den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Uverdig påstand om Max Manus

Siste tilskudd til det som til tider må kalles et uverdig spill om et for Norge viktig tema, nemlig kampen mot nazismen og for et fritt Norge, er påstanden om at Max Manus skal ha tatt æren for Pelle-gruppas skipssabotasje i november 1944. Mediene er prisgitt aktører som i kjent stil fisker i rørt vann. Forsøk på å diskreditere filmen om Max Manus lyktes ikke. Nå skal krigshelten tas i stedet.

Men både familien og vi andre kan ta det helt med ro: bragdene Max Manus gjennomførte står, som Ragnar Armand Sollies egne, fjellstøtt i historien, kildebasert og vel dokumentert. Nå står snart begge som statuer godt i Oslo. Det er vel fortjent!

En siste oppfordring: Jeg anbefaler Per Helge Martinsens bok Rød skygge over D.13 (2010). Han gir leseren innsikt, fri for moralisme og ideologisk grums, i det spesielle samarbeids- og konfliktforholdet som var mellom Milorg, Linge-karer og radikale og/eller kommunistiske grupperinger innenfor Stor-Oslo i skjebneårene 1940-45.