Denne replikken er et svar på En troféjegers bekjennelser.
Troféjakt er en levning fra kolonitiden, hvor man viser egen makt ved å frarøve et mektig dyr livet. Livsanskuelsen om at dyrs liv betyr mindre enn et adrenalinrush, møter nå motstand. Jensen tror kritikerne lever «naturfjerne byliv». Men troféjegerne selv lever trolig mer naturfjernt enn de som reagerer på tingliggjøringen av dyr. Ingenting tilsier at man lever mer «i pakt med naturen» av å ha en utstoppet løve i stua.
Følg debatten: NRKYtring på Twitter og NRKDebatt på Facebook
Har alvorlige konsekvenser
Jensen mener «zimbaweanere flest trekker på skuldrene» av at en løve er blitt ulovlig skutt. Men kommentator Alex Magaisa, som Jensen tar til inntekt for påstanden, mener tvert imot følgende: «Profesjonelle jegere er glorifiserte krypskyttere ... De elsker blodsport. De liker å drepe ... og lar seg gladelig fotografere med sitt «big kill» som glisende idioter». Magaisa utfordrer pressen til å «avdekke råten i jaktindustrien».
Bare 3 % av pengene fra jaktturisme går til lokalsamfunnet, det meste går til jaktselskaper. Jakt utgjør 1,8% av turistinntekter, bidrar med 0,0001% av arbeidsplassene og er ifølge IUCN økonomisk ubetydelig for lokalmiljøet. Korrupsjon er vanlig, og selv i Namibia, hvor antall dyr ikke har hatt en negativ utvikling på tross av jakt, ble 60 neshorn skutt av krypskyttere bare i år. Kenya har slitt med synkende dyrepopulasjoner fordi forbudet mot jakt ikke har blitt håndhevet. I Tanzania har løver vist signifikant nedgang – årsaken var lovlig troféjakt. Desto sjeldnere et dyr er, desto mer øker jakttrykket. Forskere har tatt til orde for at troféjakt gjør større skade på ville dyr enn man har antatt.
Avles opp for jakt
Troféjakt som «bevaringsstrategi» har også ført til «canned hunts» - dyr som avles opp kun for å slippes ut foran en pil eller geværmunning. Løveavl er blitt industri i Sør-Afrika. Hunnløver i bur og trange innhegninger fratas ungene tidlig for å kunne produsere nye.
Jaktindustrien reduserer dyr til varer man skal tjene penger på. Et truet dyr kan ha en verdi på hundre tusen kroner som død. Men i seg selv forblir dyret verdiløst, så lenge vi ikke innser individenes verdi for seg selv og hverandre.
Ikke barmhjertighet
Jensen mener Cecil ble spart for å «sulte i hjel». Imidlertid ble han trolig først og fremst frarøvet mange verdifulle år sammen med flokken. Troféjegere driver ikke barmhjertighetsdrap på syke og skadde dyr. Trofeet kommer fra dyr som selv har all interesse av å leve.
Filosof Arne Næss har for øvrig lite å gjøre i et innlegg for troféjakt. På spørsmål fra NOAH om hvordan engasjere til bevaring av dyr og natur, svarte Næss: «Barn må få vite hvordan mennesker har opptrådt, som om vi har hatt ubegrenset rett til å drepe. Det må vi gi opp, for vi har ingen spesiell rett til det».
Det er slik man skaper hensyn og respekt – og grunnlag for bevaring. Ikke ved å vedlikeholde et foreldet natursyn om at ville dyr eksisterer for at vi skal nedlegge dem.
- Se debatt om troféjakt i Dagsnytt 18