Det var en varm sommerdag og ferien hadde akkurat startet. Et godt utgangspunkt skulle en tro. Men ikke for oss. Vi var utslitte etter en tøff vår med tre barn hvorav en var under ett år, en har spesielle behov og en sistemann som bare har alt det vanlige som hører til når man er skolebarn.
«Nå gjør jeg det», sa jeg. «Nå sender jeg e-post til bydelen og sier at vi trenger mer hjelp». Da var det gjort. Et rop om hjelp til en fellesadresse i bydelen vår. Fellesadressen svarte at de hørte oss, men at de ikke saksbehandlet slike saker om sommeren. Ok tenkte vi, da får vi mer hjelp etter sommeren. Pyh!
Etter sommeren tok det bare en liten påminnelse til fellesadressen om at vi hadde bedt om hjelp, før saksbehandleren ringte. La oss kalle henne Hanne. Hun heter ikke det, og det er heller ikke henne kronikken handler om. Hun representerer bare et vanskelig og uoversiktlig system.
Hanne ringte mange ganger, og vi forklarte situasjonen vår hver gang. På trilletur med babyen redegjorde jeg for hvor vanskelig det kan være å være mamma til en som slår og roper og er så frustrert at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg, og som krever konstant tilsyn. Midt i ukehandlingen Kiwi delte jeg villig vekk om såre detaljer fra vårt private familieliv på telefonen.
Ring ring!
– Det er Hanne som ringer igjen. Jeg lurer på om dere har noe nyere dokumentasjon på den utfordrende hjemmesituasjonen deres. Har gutten blitt utredet på det seneste?
– Ja Hanne, jeg sendte jo all dokumentasjon til dere da vi søkte om hjelpestønad.
– Åh, svarer Hanne, det er en annen avdeling i bydelen. Den dokumentasjonen har ikke vi.
Bydelen har for øvrig fulgt gutten vår siden han var ett år, og nå er han syv. Hvert år, to ganger i året, møter vi representanter fra bydelen på ansvarsgruppemøter. Det er sågar disse representantene som har sagt at vi må ta vare på oss selv og sørge for at vi har nok avlastning. Men det glemte jeg å si til Hanne.
I tiden som kommer ringer Hanne flere ganger. Sommer ble til høst og glade var vi da det endelig kom et brev til oss fra bydelen. Juhuu, nå har de hørt ropet vårt!
Men nei, bydelen hadde ikke hørt ropet vårt.
Etter de mange telefonsamtalene med Hanne hadde en søknad om mer avlastning blitt til to søknader.
Søknaden om at avlasting skal foregå i en avlastningsbolig var blitt godkjent. Mens det vi egentlig hadde søkt om, nemlig en ekstra avlastningshelg i måneden hos familie, ble avslått.
Det tok tre mailer til fra Hanne for å forstå hva som var vedtak og avslag. Og hva hadde vi egentlig fått tilbud om? Vi hadde fått tilbud om avlastning i en bolig, men ikke en vi selv kan velge, nei en bolig som Hanne har valgt.
Maktesløs er det beste ordet vi kan bruke for å beskrive hva vi følte da vi leste brevet. Trodde Hanne at det var en pakke vi trengte å få oppbevart en helg i måneden? Nei, dette er det kjæreste vi har, og han skal ikke oppbevares et sted som Hanne har valgt.
Avlastningen skal være et tilpasset tilbud til den lille gutten vår, slik at han gleder seg til å dra dit og være sammen med andre barn – slik «vanlige barn» kan glede seg til en overnatting med venner. Det skal ikke bare være oppbevaring mens resten av familien trekker pusten, selv om også det er sårt tiltrengt.
Kommunikasjonen med Hanne fortsatte: Kan det virkelig være riktig at vi ikke selv kan velge hvor sønnen vår skal passes? Svar: Nei, barn har ikke fritt brukervalg slik voksne har. Vi tilbyr plass i bydelens avlastningshjem hvis det er ledig plass der. Og det er det nå.
Jeg jobber selv i kommunen, skriver lange rapporter og har gode forutsetninger for å forstå systemet. Jeg trodde at jeg hadde oversikt, men her kommer jeg til kort.
I kampen mot bydelen stiller vi i ulike vektklasser. Bydelen fremstår mer enn noen gang som et mangehodet troll, som jeg verken finner hode eller hale på.
Og når ikke jeg finner vei i kommunen, hvordan skal da foreldre som har enda mindre oversikt, enda mer vanskeligstilte barn og enda mindre tid klare å nå igjennom med sine behov?
Det er dessverre ikke slik at barn med spesielle behov kun fødes inn i familier med kommunalt ansatte mødre, som vet hvordan man skriver klager på vedtak.
Kveldene i høstferien ble brukt til å utforme en klage til bydelen. Og Hanne skrev at de kunne behandle klagen vår raskt.
Håpet var derfor stort da det på nytt dumpet et brev ned i postkassen vår. Men også denne gangen var håpet forgjeves. I brevet fra bydelen står det at klagen er mottatt, og at den vil bli behandlet innen syv uker.
Og der står saken.
Vi har fått avslag på vår søknad om mer avlastning hos familie, mens de timene vi allerede har fått tildelt, er omgjort til avlastning i en bolig vi aldri har hørt om. Og så kan vi vente i syv uker før vi får svar på om vedtaket står eller om det blir omgjort.
Da er det gått seks måneder fra vi først mannet oss opp og spurte bydelen om hjelp.
Neste gang vi trenger hjelp skal jeg huske å sende søknad i god tid.
