Et symbolpolitisk halvår

Noen sier det med dårlig skjult forakt på utpust: «Det er jo bare en symbolsak». Slik at det bare kan forstås som at «det finnes nok av andre, viktigere, større ting å engasjere seg i» og at symbolsaken bare er en lettsolgt flik av et mer sammensatt bilde.

Denne uken har Stortinget sitt siste møte før sommeren og Erna Solberg oppsummerer halvåret. Man legger bak seg et halvår hvor flere slike tilsynelatende enkle, men likevel komplekse, saker har blitt symboler på noe mer og større enn enkelsakene i seg selv. Disse sakene har fått dominert den offentlige debatt på en annen måte enn regjeringen hadde sett for seg:

• Sakene har det til felles at en undertone av i utgangspunktet symbolsk verdi har forandret slagsiden på det som skulle være saken. Den egentlige, faktiske saken i samfunnsdebatten har blitt annerledes enn regjeringen ønsket.

  Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

  Saken: Legers mulighet til reservasjon mot å henvise til abort.
  Den opprinnelige saken: Legers samvittighetsfrihet i spørsmål om liv og død.
  Symbolet: Kvinners frihet og rett til abort.

• Saken: Regjeringen takket nei til å møte Dalai Lama under hans Norgesbesøk.
  Den opprinnelige saken: Regjeringen mente et nei ville tjene Norges forhold til Kina på sikt, i hvert fall at et ja til møte ville ytterligere forverre forholdet.
  Symbolet: Norge som fredsnasjon, vårt syn på menneskerettigheter og evne til å stå opp for prinsippene våre også når vi kan risikere et økonomisk og/eller politisk tap.

• Saken: Erna Solberg grep etter mye kritikk inn i saken om utsendelsen av Faizullah Muradi.
  Den opprinnelige saken: Utlendingsmyndighetene mente faglige skjønn, regelverk og politiske signaler tilsa at Muradi ikke hadde beskyttelsesbehov i Norge.
  Symbolet: Muradi har stått skulder ved skulder med norske soldater og kjempet for vår frihet. Vår behandling av asylsøknaden ble symbolet på vår takknemlighet.

Isbjørn, isfjell og Titanic

Felles for disse sakene er at en undertone av symbolsk verdi har endret slagsiden på saken. Den egentlige, faktiske saken i samfunnsdebatten ble annerledes enn regjeringen ønsket.

Dermed har sakene også det til felles at symbolet har gjort sakene større enn seg selv. Derfor er de symbolsaker. Symboler er alltid større enn seg selv. Bildet av isbjørnen på toppen av et bitte lite isfjell, har blitt et symbol på klimaendringene – og er ikke lenger bare et isbjørnbildet. Skjebnen til Titanic gjør skipet og seilasen til noe mer enn bare et skip. Gull er ikke bare et metall, men symboliserer alt fra seier (medalje), rikdom (bar) til kjærlighet (ring).

Som alle symboler, kan politiske enkeltsaker bli konkretiseringen av noe større.

Det straffer seg å ta for lett på symbolsaker. Politikere må forstå at symbolsaken ikke bare handler om saken, men symbolkraften. Hvis dét ikke tas med i vurderingen navigerer politikerne feil, og undervurderer eller feilvurderer velgerne og debatten. Da har man lett tapt før man har begynt. Fordi man sitter med et politisk kart (saken) som ikke passer med terrenget (symbolet).

I slike tilfeller kan man ikke si at alle andre agerer «litt spesielt» slik Erna Solberg kommenterte 8. mars-engasjementet mot reservasjonsmuligheten.

En underliggende dimensjon

Politiske ledere må forstå at symbolsaker ikke utelukkende lar seg diskutere i rasjonaliteten, tabeller og budsjettdokumenters trygge politiske ramme.

Rasjonell argumentasjon egner seg til å forklare enkeltsaker. Straks enkeltsakene settes i den symbolske sammenheng og dras videre, vil rasjonaliteten ofte komme til kort. Fordi symbolsakene er større enn seg selv.

Derfor må sakene håndteres deretter. Med den underliggende dimensjonen som en vesentlig del av bildet og den historien som skal fortelles.

Her er ikke skillet mellom sittende statsminister og forgjengeren så stort. Der Erna Solberg har slitt i reservasjon- og Dalai Lama-sakene, og avverget tolkeproblemer på overtid, slet Jens Stoltenberg (for eksempel) med spørsmålet om hijab i politiet, kraftmaster i Hardanger og utsendelsen av Maria Amelie.

Symbolenes makt og makten over symbolene

Politisk makt er også symbolmakt. Derfor må enhver politiker forstå at den makten man har over symbolene er viktig. Det er makt knyttet til å velge utfallet av saker som har en verdi utover et enkeltvedtak. De beslutninger som sier noe mer om vårt samfunn, vår samtid og vår kultur.

Betyr det at symbolkraften er så sterk at styrende politikere alltid må gi etter?

Ikke nødvendigvis. Men empirien vil vise at man i argumentasjonen mot denne kraften, vil komme lengst om man tar høyde for at ens motstand vil bli lest i en annen kontekst enn man selv i utgangspunktet ønsker. Slik sett blir man tvunget over i en annen setting enten man vil eller ikke.

Regjeringen kunne hardnakket si at reservasjonsmuligheten ikke var noen abort-kamp, men burde ha lest landskapet dit hen at saken uunngåelig ble ført i et spor med tilsvarende konfliktlinjer som abortkampen.

Derfor har vi lært mye om symbolkraften i vår. Det har engasjert. Når diskusjonen av saken har tatt opp i seg diskusjonen rundt symbolet, det bredere, har det bokstavelig talt lokket folk ut i gatene.

Det har gitt oss bilder som mer enn noe annet tjener som et symbol på at politikk angår folk flest.

Det er aldri feil.