Hopp til innhold
Kronikk

Et svik mot barna

Regjeringen vil løse fattigdommen ved å få flere ut i jobb. Det er enklere sagt enn gjort.

illustrasjon, barn med fattige foreldre

Ved å sikre en anstendig og stabil økonomi for foreldre utenfor arbeid, bedrer man barnas omsorgsbetingelser, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ralf Geithe / Shutterstock / NTB scanpix

«Men jeg har ikke tid til å vente!» sier Oscar. «Livet mitt er jo nå, ikke sant? Venner jeg vil ha med hjem, turer og sånn».

Oscar har rett. Livet hans er nå. Han skal ikke sitte sulten hele skoledagen fordi kjøleskapet er tomt. Han skal sove godt om nettene – ikke fryse fordi strømmen er stengt, ikke i en køye på gangen i slamringen fra ytterdøra når noen går forbi.

Han skal ikke krølle bursdagsinvitasjoner i hånda og slippe dem i bakken før han låser seg inn i oppgangen. For det er klart at de har råd til den gaven. Vi bor jo i verdens rikeste land. Det er ingen barn som venter på å klare seg her.

De færreste lærer seg å svømme ved å bli kastet på dypet.

I den nye regjeringsplattformens avsnitt om målrettet innsats mot fattigdom, finnes det noen gode, om enn kompenserende tiltak, som for eksempel fritidskort for barn og styrking av skolehelsetjenesten. Men det som løftes frem som regjeringens fremste våpen mot fattigdom er flere arbeidsplasser. «Det skal lønne seg å jobbe».

Når man vet hvem som lever i vedvarende lavinntekt, er dette som å bygge svømmehaller og tro at det automatisk bedrer befolkningens svømmeferdigheter. Det er et godt utgangspunkt, men ikke tilstrekkelig.

Veien til jobb er problemet

For det er ikke er mangel på arbeidsplasser, men veien dit som er hovedproblemet. Og det faktum at ikke alle til enhver tid kan stå i full jobb. Noen ganger kan det faktisk være direkte helsefarlig. De som tjener under 60 prosent av medianinntekten er hovedsakelig eneforsørgere, innvandrere, mennesker med psykiske eller somatiske plager, eller med ansvar for syke familiemedlemmer som begrenser muligheten for arbeidsdeltakelse.

Ved å føre en hard linje der trygd og stønader ikke egentlig skal være mulig å leve av, gjør man det ikke bare vanskeligere for folk å komme seg tilbake i jobb. Man lar også barn og unge betale prisen for foreldrenes uføre.

Vibeke er alene med Oscar og de to søsknene hans. Hun jobber i butikk, men er plaget av smerter i muskler og ledd, hodepine og uro, og har vært sykemeldt over tid. Hun kommer på arbeidsavklaring og starter å gå til en psykolog. For første gang forteller hun om langvarig seksuelt misbruk i oppveksten, og begynner en behandling for traumene dette har påført henne.

Sjansene svinner

Vibeke blir bedre, men mister jobben. Etter endt tid på arbeidsavklaring må psykologen vurdere om Vibeke skal videre på uføretrygd. Begge mener hun både kan og bør jobbe, men de vet også at hun har små sjanser til å lykkes på arbeidsmarkedet på grunn av lav formell kompetanse og hull i cv-en. Frykten er at hun blir sykere ved å bli arbeidsledig på en uforutsigbar og behovsprøvd sosialstønad, men å skrive en uføreerklæring er å bryte Folketrygdloven.

Oscar skal sove godt om nettene – ikke fryse fordi strømmen er stengt.

Vibeke blir jobbsøker igjen. Hun må selge leiligheten og bilen og flytter til en toromsleilighet. To år senere er hun 100 prosent ufør på grunn av angst og kroniske smerter. Tre barn skal nå forsørges av en mager trygd og en enda sykere mamma.

I barnevernet har jeg møtt mange familier som sliter økonomisk. Det er vondt å være vitne til foreldre som jobber hardt uten å få endene til å møtes, mennesker som har vært uheldige, syke eller tatt dårlige valg de ikke får rettet opp. Men det tøffeste er å se hvordan barna påvirkes av familiens økonomi. Det er barna til Vibeke som henvises til oss.

Tenåringen Oscar, som har så mye sinne i seg at han raserer leiligheten. Datteren som selger mammas smertestillende for å ha råd til å gå på kino med vennene sine i helga. Han lille som gir opp, slutter å gå på skolen og mister enhver tro på fremtida. Det er disse som berører meg mest. For de har faen ikke tid til å vente.

Tapt barndom

Barndommen forsvinner mens moren skal presses fra «passiv mottaker til aktiv arbeidstaker». Stresset disse ordningene påfører voksne, øker risikoen dramatisk for psykisk uhelse, rus og atferdsproblemer hos barna. Vi kan gi gratis fritidsordninger og sommerleirer til vi blir blå, det vil aldri kompensere for det viktigste premisset for et godt liv, nemlig foreldres tilstedeværelse og fungering i oppveksten.

Man lar barn og unge betale prisen for foreldrenes uføre.

De ungdommene jeg har møtt har alle fantastiske potensial. Det å la dem vokse opp i fattigdom er ikke bare et svik mot dem, men et svik mot samfunnet som helhet. Vi skaper aggresjon og resignasjon. Vi går glipp av kognitiv kapital. Energi og pågangsmot som kanskje kan redde verden.

Om det blir for vanskelig å svelge at voksne mennesker skal få nyte uten å yte, tenk på det som en investering i fremtida. Ved å sikre en anstendig og stabil økonomi for foreldre utenfor arbeid, bedrer man barnas omsorgsbetingelser. Ved å ha et stønadssystem basert på individuell skreddersøm fremfor rigide kategorier, kan folk få den hjelpen og tida de faktisk trenger for å bli friske.

Flere studier viser hvordan dårlige levekår reduserer kognitiv kapasitet hos voksne. En begrensning som tilsvarer 24 timer uten søvn, eller 14 IQ-poeng. Mye tyder også på at økonomisk trygghet bidrar til at voksne blir friske eller kommer seg i jobb raskere. Ikke så rart kanskje.

De færreste lærer seg å svømme ved å bli kastet på dypet.

De fleste av oss trenger å starte forsiktig, med noen som tålmodig viser oss hva som skal til for å holde seg flytende. Holder litt under haka. Eller bare en redningsvest for en stund.