Kronikk

Et sted langt borte

I paradis er søppelet det eneste som vitner om menneskelig sivilisasjon.

Pacific island beach

TILSYNELATENDE UBERØRT: Forsøplingen er ikke lett å få øye på, men den er der. Selv på nesten uberørte strender ligger små plastbiter og fibertråder som små giftpiller for fisk og sjødyr. (Ill.foto)

En mann sitter rundt et bål på stranden og forteller om opplevelsene han har hatt det siste året. Vi befinner oss midt i en liten øygruppe i Filippinene, mange mil unna nærmeste turistområde.

Mannen har bodd i telt på en av øyene i ett år, og holder nå på å bygge opp en hytte av bambusstokker bakenfor stranden. Han er bekymret for om han bør flytte hytten lengre inn i skogen, siden sandstranden allerede har kommet en meter høyere opp siden han kom hit.

Det er sent på kvelden, og han titter inn i de brennende kokosnøttene vi bruker som ved. Vi lytter begge to til bølgene som slår inn mot land. Han spør meg om jeg tror klimaendringene kan være årsaken til at stranden har vokst så mye på så kort tid. Spørsmålet henger litt i løse luften, siden vi begge aner svaret, og måten han titter inn i flammene på forteller meg at han selv har tenkt over spørsmålet mang en gang tidligere.

En utradisjonell livsstil

Mannen er opprinnelig ikke fra Filippinene. Han er født i Canada, men har praktisk talt besøkt alle verdens hjørner, og reiste til Asia på jakt etter sin ultimate plass å slå seg til ro. Det er femten år siden han sist besøkte familien sin.

Han kaller seg selv Tarzan, og det med god grunn. Han er tidligere turner, og huden hans er ru og herdet av all solen og saltvannet. Han forteller meg om hvordan han slett ikke har noe imot de primitive kårene og de tropiske tyfonene som tidvis skyller over øya. Han ville finne seg en plass vekk fra det hektiske samfunnet, og landet her.

Det er rundt ti andre lokale på øya. De lever av blekksprutfiske, og har en liten flokk med griser og geiter i utkanten av jungelen, som vokser tett over resten av øya. Det eneste klare tegnet til andre mennesker, er plastsøppelet som har blitt dradd opp rundt omkring på strendene. Søppelet er godt synlig mellom den kritthvite sanden og alle de tropiske skjellene fra korallrevet rett utenfor.

De fleste vil nok si at det er for spesielt interesserte å bosette seg på en øde øy ti tusen kilometer unna hjemlandet, samme om naturen måtte være aldri så spektakulær. Jeg fikk nok av tid rundt bålet til å spørre canadieren om akkurat slike ting de seks kveldene jeg var der.

Det eneste klare tegnet til andre mennesker, er plastsøppelet.

På et tidspunkt spurte jeg han om han noen gang savnet å leve et vanlig liv. Han svarte bestemt, og med et lurt smil om munnen: «Kompis, hva er egentlig et vanlig liv, og hvem er det som sier at man må leve sånn som de fleste gjør? Selv lurer jeg på hva alle mennesker driver med i sofaen foran tv-skjermene hele tiden.»

Knitringen fra bålet, lyden fra bølgeskvulpene, solnedgangen som gikk ned over korallrevet, og nærmeste stressmomentet flere mil unna, gjorde det vanskelig å si seg særlig uenig.

Drivende giftpiller

Det å søke ro i naturen er noe vi mennesker alltid har gjort. I alle verdens storbyer finner vi i dag grønne parker, og turer i skog og mark er plantet inn i folkesjela vår i Norge. Selv i hjemmet har de fleste av oss planter og blomster stående i potter på stuebord og i vinduskarmer. Det er noe som appellerer til oss med alt det som er skapt av naturen. Studier viser faktisk at natur, og til og med potteplanter, gjør oss mer rolige, omsorgsfulle og miljøbevisste.

Selv merket jeg at miljøbevisstheten min fikk en dytt i ryggen etter å ha bodd på øya i en uke. Dagene brukte jeg til å padle rundt mellom de ulike øyene, og jeg ble bevisst på at plastsøppelet på strendene føltes ekstra malplassert her sammenlignet med plastsøppel på en turiststrand.

For å forstå hvordan vi mennesker kan skade naturen, tror jeg det er viktig at vi fra tid til annen opplever ordentlig uberørt og sårbar natur.

Den ene dagen tok jeg med meg en pose for å plukke opp bitene på stranden foran stien opp til teltplassen min. Først hadde jeg kun lagt merke til de store delene – en gammel flipp-flopp, et par opprevne plastposer, en falmet lighter og noen store stumper nylontau. Først da jeg begynte å saumfare sanden ble jeg klar over hvor enormt mange mindre biter det også var.

I bare noen håndfuller sand fant jeg flere titalls ørsmå plastbiter i ulike farger, sammen med bittesmå fibertråder, sikkert fra gammelt tau og fiskegarn. Tanken på hvor mange titusener slike biter det måtte være rundt om kring på stranden var ganske skremmende. Jeg visste fra før av at disse små bitene, og biter så små at jeg ikke en gang kunne se dem med øynene, var noe av det verste for livet i havet. Fisk og sjødyr misforstår dem for å være alger og plankton, og sluker dem hele som små giftpiller.

For å forstå hvordan vi mennesker kan skade naturen, tror jeg det er viktig at vi fra tid til annen opplever ordentlig uberørt og sårbar natur, enten det er med våre egne øyne eller gjennom film og bilder. I dag lever over halvparten av verdens befolkning i byer, og å beholde et bånd til naturen kommer derfor til å bli ekstra viktig i årene som kommer.

Problemet med mange miljøutfordringer er at vi ikke alltid får se konsekvensene av det vi gjør. Konsekvensene kan heller ende opp på helt andre siden av jordkloden. Det er for eksempel lett å se at et kvikk-lunsj-papir ikke hører hjemme på turstien, men det er ikke like enkelt å se at bilkjøring gjør en stor skade på klimaet.

Det eneste som kan få oss til å kjøre mindre bil, er kunnskap om hvordan bilen egentlig påvirker miljøet, samt at vi er glad nok i naturen til at vi faktisk vil ta vare på den.

Problemet med mange miljøutfordringer er at vi ikke alltid får se konsekvensene av det vi gjør.

Opplevelser er den beste lærebok

Da jeg kom tilbake til en turistby noen mil unna fikk jeg ny forståelse om noe annet. Jeg bodde på et gjestehus i nærheten av områdene til de lokale menneskene, og en dag kom fire små jenter på besøk til gjestehuseieren. De må ha vært rundt åtte år og kjente familien hans godt. Etter at jeg hadde lekt gjemsel med dem mellom steinene utenfor kom de løpende opp til meg hver gang de senere så meg.

Den ene dagen lekte jeg med dem med en falleferdig huske som de voksne hadde hengt opp i et lite tre. Ungene hvinte av glede da jeg dyttet fart på dem, og hoppet i full fart ut på andre siden av treet. Det slo meg hvor lite disse barna trengte for å ha det gøy, og kontrasten til barna hjemme var slående.

I vår tid vokser barn opp med så mye leker spredt utover gulvet at man nesten ikke kan plassere føttene mellom dem, og til og med nettbrett og mobiler har funnet veien inn i oppveksten til barn på bare noen få år. At barna egentlig burde klare seg med mindre, er nok en tanke som har slått mange. Først da jeg fikk oppleve disse barna så tett på, skjønte jeg derimot hva det egentlig betydde.

I vår tid vokser barn opp med så mye leker spredt utover gulvet at man nesten ikke kan plassere føttene.

En slik liten opplevelse lærte meg så mye mer enn det jeg hadde forstått i løpet av mange år med læring hjemme. Jeg fikk akkurat samme følelsen som da jeg opplevde hvor mye plastsøppel som var på stranden: opplevelser fra virkeligheten er i stand til å forme oss så mye mer enn det lærebøker gjør.

Det faktumet gjelder utvilsomt også for naturopplevelser. Nettopp derfor bør vi sørge for å ta vare på dem.