Igjen har Israel rettet massive angrep mot Gaza-stripen, angivelig for å forsvare seg mot rakettangrep derfra. Denne begrunnelsen virker kunstig. Den samme argumentasjonen ble brukt under krigen på Gaza i 2008–2009, da ca. 1.400 palestinere ble drept.
Det stoppet på ingen måte rakettene fra Hamas og andre grupper på Gazastripen. Hva er det Israel egentlig vil med disse angrepene?
LES OGSÅ: Epost fra Mads Gilbert på Gaza.
«Klippe plenen i Gaza»
Det er nærliggende å tenke seg minst ett kortsiktig og ett langsiktig mål. På kort sikt kan angrepet på Gaza sørge for økt oppslutning i det kommende israelske valget, siden mange israelere støtter bombingen. Netanyahu trenger for så vidt ikke slik drahjelp, men partiet til hans regjeringspartner Ehud Barak sliter på meningsmålingene.
Det langsiktige målet har vært en del av israelsk strategi i årtier. Allerede på 1920-tallet formulerte den sionistiske ideologen Ze'ev Jabotinsky doktrinen om «jernmuren»: Araberne i det daværende Palestina ville aldri godta at sionistene opprettet en stat i området, mente han, og den eneste løsningen for sionistene var å tvinge dem i kne med makt – å opprette en «jernmur» av militær styrke som ville forhindre angrep på en fremtidig stat.
Jabotinsky var en viktig ideolog for Likud-partiet, som Netanyahu i dag leder. Det virker som om Likud fremdeles sverger til denne doktrinen. Med jevne mellomrom går Israel knallhardt til angrep på Gaza for å vise at motstand mot okkupasjonen aldri vil føre fram. Blant kyniske amerikanske analytikere snakkes det om at man jevnlig må «klippe plenen i Gaza». Det er med andre ord snakk om å vedlikeholde status quo, ikke endre den.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Mister allierte i regionen
Dette har aldri vært en særlig konstruktiv strategi, fordi palestinerne ikke vil gi seg. Men i dagens situasjon virker denne strategien direkte underlig. For den store forskjellen mellom forrige Gaza-konflikt og i dag er at de regionale forholdene er dramatisk endret. Etter Mavi Marmara-tragedien i 2010 mistet Israel Tyrkia som en alliert i regionen, og etter revolusjonen i Egypt kom Muslimbrødrene til makten, en gruppe som har tette bånd til Hamas.
Konsekvensene er tydelige: Tyrkias statsminister kalte nylig Israel for en «terroriststat», og Egypts president Muhammad Mursi har tilbakekalt den egyptiske ambassadøren i Israel og gått hardt ut mot angrepene på Gaza. I den grad Egypt blir et demokratisk land i framtiden, må enhver potensiell leder skjele til folkeopinionen, og i Egypt er fiendtligheten mot Israel blant vanlige folk påtakelig. Både Egypt og Tyrkia er sentrale spillere i regionen.
Et spill som ikke kan vinnes
Israel er altså i ferd med å bli en paria-stat i regionen, og derfor vil det også koste USA og EU stadig mer diplomatisk kapital å stå last og brast med landet. Da er det underlig at israelske ledere velger å fortsette et spill som de aldri kan vinne fullstendig, mens fiendtligheten mot landet øker i takt med de sivile palestinske tapstallene.
Hamas-ledelsens strategi er kanskje ikke underlig, men like kynisk som Israels. Hamas egger gjerne opp Israel, og framstiller deretter seg selv som vinnere i konflikten, ganske enkelt fordi de ikke blir fullstendig utradert. Samtidig vet Hamas-lederne at endringene i regionen er til deres fordel og at tiden foreløpig arbeider for dem.
Det er på denne bakgrunnen man må forstå betingelsene Hamas har satt for å godta en våpenhvile – betingelser som krever store innrømmelser av Israel. Begge parter bruker sivilbefolkningen – først og fremst den palestinske – som ulykkelige gisler for en blodig duell i flere akter.
LES OGSÅ: NRKs samleside om konflikten.
Rett til å forsvare seg
Det internasjonale diplomatiet er i høyeste grad en del av konflikten mellom Israel og palestinerne, og de regionale endringene har også stor betydning for aktører som EU og USA. Derfor er det interessant å se at gapet øker mellom de regionale stormaktene som Egypt og Tyrkia på den ene siden og USA og europeiske land på den andre.
Mens Egypt og Tyrkia var raskt ute med å fordømme angrepene på Gaza, var USA og europeiske land, deriblant Norge, like raskt ute med å slå fast Israels soleklare rett til å forsvare seg mot rakettangrepene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Hvem angriper og hvem forsvarer seg?
For det første framstår disse uttalelsene som dårlig informerte, for opptrappingen av rakettangrepene startet etter at israelske soldater drepte en 13-åring under et raid på Gazastripen 8. november. Angrepene kom altså ikke uten foranledning.
For det andre blir denne forsvars-retorikken stilt i grelt relieff av tapstallene: i skrivende stund er tre sivile israelere drept av raketter, antakelig en del flere etter et bombeangrep mot en buss i Tel Aviv nå i formiddag. Men minst 60 sivile palestinere har mistet livet. Man må nesten spørre seg hvem som er angriper og hvem som forsvarer seg i lys av disse tallene.
Israels, USAs og europeiske lands retorikk de siste dagene tyder på at ingen av dem ser behov for å endre kursen i Midtøsten, selv om landskapet har forandret seg betraktelig. På kort sikt er det ikke sikkert dette vil ha store konsekvenser. På lengre sikt er det derimot en risikabel strategi å gå i klinsj med endringene i regionen istedenfor å komme dem i møte – i hvert fall hvis målet er å bidra til fred og stabilitet.
