Kronikk

Et sorgens kapittel

I disse dager er det ett år siden jeg mistet kjæresten min, Ida. Jeg har sørget for meg selv med mine nærmeste, og også fortalt noe offentlig. Det er jeg glad for.

Nils-Ingar Aadne og Ida Eide

Vi må snakke sammen og støtte hverandre, vi må spørre om det går bra og bry oss, skriver Nils-Ingar Aadne etter tapet av kjæresten, Ida Eide.

Foto: Privat

Ida fikk hjertestans under et mosjonsløp og døde ett døgn senere. Selv om vi delte interessen for idrett og løping, var ikke jeg med på løpet. Det er ett år siden jeg sa hade den morgenen, uvitende om at jeg aldri skulle snakke med henne igjen.

Å sørge offentlig

Det har vært et merkelig år. Et år fylt av et gjentakende og stort savn. Men det trenger ikke være så nitrist som overskriften tilsier. Jeg kunne tullet meg inn i et teppe av selvmedlidenhet.

Vet du hvordan du får et hjerte til å slå?

Jeg kunne skrevet om hvor tøft og vondt det har vært, om savnet som har skylt over meg og om disse klare øyeblikkene hvor jeg plutselig forstår at hun ikke bare er ute en tur eller på reise, men at hun aldri kommer inn døra igjen.

At hun er borte for alltid.

Jeg vil prøve å ikke føye meg inn i rekken av «så synd det er på meg» bidrag til offentligheten. Det er vanskelig det der, balansegangen mellom åpenhet og selvmedlidenhet.

Jeg har valgt å være åpen og dele noen av tankene rundt det som skjedde. Dette fordi jeg tror på åpenhet rundt vanskelige ting i livet.

Les også: En trøst i sorgen

Bry deg

Vi må snakke sammen og støtte hverandre, vi må spørre om det går bra og bry oss.

Så jeg vil skrive om dere. Jeg har opplevd en enorm støtte, både til meg og til minnefondet vi har startet. Fra min omgangskrets, Idas omgangskrets, fra familie, venner, skimiljø og komikermiljø. Og ikke minst fra mange der ute som bare har ønsket å støtte.

Tenk at vi har dette i oss, omtanken og kjærligheten.

På en annen side må det ikke bli en konkurranse i å ha de største problemene og den verste bagasjen. Det er ingen grunn til å grave seg ned i oppgitthet over våre mer eller mindre oppkonstruerte i-lands problemer, selv om de ofte dominerer mediebildet. Et og annet utskudd finnes, men først og fremst er de fleste av oss en gjeng med fine folk.

Overskriftene treffer meg hardere enn før.

Vi behøver ikke lage TV-program hver gang noen får angst. Eller male med bred pensel om hvor grusomt livet er når det blir slutt med kjæresten i starten av 20-åra. Ja, det er vondt der og da, samtidig er det noe forholdsvis mange har vært gjennom.

Åpenhet må ikke bli ensbetydende med å sykeliggjøre livet. Det går i større eller mindre grad opp og ned for de aller fleste av oss, for noen selvfølgelig verre enn andre. Når et lokalsamfunn i Alta nå opplever det tragiske og mister flere ungdommer fra bygda i en helikopterulykke, trenger de ikke først og fremst likes. De trenger hverandre.

Start et hjerte som stopper

All oppmerksomheten gjorde at vi opprettet Ida Eides minnefond og mottakelsen har vært helt enestående.

Ikke bare bidro hennes arbeidsgiver med et betydelig beløp, også en lang rekke andre har bidratt. Vi er utrolig takknemlig.

Vi skal jobbe med førstehjelp i og rundt idretten og når vi i dag, et år etter hennes bortgang, gir ut 12 hjertestartere til 12 idrettslag, er det starten på noe vi håper blir et viktig arbeid for å bedre utbredelsen av hjertestartere i Norge. Vi har mottatt en rekke søknader og starter med å gi ut disse 12.

Åpenhet må ikke bli ensbetydende med å sykeliggjøre livet.

Søknadene viser at det åpenbart er et behov for både hjertestartere og kunnskap om hjerte og lungeredning rundt i landet.

Jeg har etter hvert kjennskap til både toppidretten og breddeidretten. De to arenaene har mye til felles, det viktigste er samhold. Holde på med lek og idrett sammen, være en del av noe og prestere sammen.

Det handler om det samme på landslag som på gutter 12. Vi håper vårt bidrag kan gjøre disse idrettsmiljøene enda tryggere. Hjertestans rammer uventet både på og utenfor idrettsarenaen, da er bra å være forberedt.

Jeg har tatt førstehjelpskurs og selv om det er vanskelig å forberede seg på en slik akutt situasjon, vet jeg i større grad hva jeg skal gjøre. Vet du hvordan du får et hjerte til å slå?

Jeg kunne tullet meg inn i et teppe av selvmedlidenhet.

Det kan redde liv og ikke minst spare familie, venner og omgangskrets for å gå gjennom et sorgens kapittel.

Vi har ingen å miste, det er jo så mye fine folk.

Takk til dere

Det at vår historie har fått mye oppmerksomhet gjør på ingen måte situasjonen vår unik.

Vi har vært gjennom en sommer hvor vi har kunnet lese om båtulykker, badeulykker og andre episoder med tragisk utfall. Flere unge, med livet foran seg.

Overskriftene treffer meg hardere enn før. Der jeg tidligere leste, tenkte «uff så trist» og scrollet videre, stopper jeg nå opp noen sekunder ekstra og tenker på familiene, vennene og alt de skal igjennom.

Det har vært et merkelig år.

Det er ulike historier, men det er ingen grunn til å gradere sorg.

Det å miste en man elsker er vondt, uansett når, hvordan og hvorfor det skjer. Og alle trenger støtte fra deg og meg, fra fine folk.