Ransalarm i Stavanger, økt beredskap i norske militærleirer og terrortrussel i Oslo. I de siste dagene har den norske beredskapen igjen blitt testet og evaluert. Kritikken mot politiet og forsvaret har kommet umiddelbart, og igjen ser det ut til at Gjørv-kommisjonens dom over politi, forsvar og ansvarlige myndigheter var korrekt: Vi har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder samfunnssikkerheten her i landet.
På den annen side: Er ikke disse hendelsene overreaksjoner? Altså et uttrykk for en underliggende frykt for at 22. juli skal skje igjen og et behov for myndighetene til å vise befolkningen at de har kontroll?
Det er begge deler. Hendelsene illustrerer således godt grunnleggende dilemmaer som er knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Statens kapasitet og kunnskap
Hva er så samfunnssikkerhet? I offentlige dokumenter siden 2000, også i Gjørv-rapporten, finner vi følgende definisjon:
«Begrepet samfunnssikkerhet kan beskrives som den evne samfunnet har til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov under ulike former for påkjenninger» (St.meld. 17, 2001-2002).
I denne definisjonen er «samfunnets evne» uttrykk for «statens evne».
Definisjonen viser til om staten har tilstrekkelig kapasitet og kunnskap til å garantere nødvendige tiltak overfor uforutsette hendelser som kan være alt fra strømbrudd, svikt i mobilnettet, plattformhavari eller terrorhandlinger. Den uttrykker en instrumentell tenkemåte der økt samfunnssikkerhet kan oppnås med et sett med virkemidler eller tiltak.
Men samfunnssikkerhet og beredskap er en avveining mellom frihet, trygghet og personlig sikkerhet. Stengning av bykvartaler, terrorgjerder ved ferjekaier, innsjekkingsrutiner ved flyplasser og overvåking av mobilnettet og direkte aksjoner har således en dobbeltfunksjon. På den ene siden griper de inn i vår frihet, men på den annen side synliggjør de myndighetenes handlekraft og bidrar til å skape reell trygghet og trygghetsfølelse i befolkningen.
LES OGSÅ: Trusselsiktet 27-åring beklager
Kan ikke være helt trygg og helt fri
Sikkerhet og frihet er to grunnleggende verdier som settes høyt av de fleste mennesker. Problemet er bare at disse to verdiene ikke kan realiseres fullt ut samtidig. Hver gang det innføres et tiltak som kan redusere en risiko og øke vår kollektive sikkerhet, vil det samtidig begrense vår individuelle frihet. En høy beredskap vil så og si uten unntak påvirke vår frihet. Tap av frihet er den prisen man betaler for å oppnå en eller annen form for kollektiv beskyttelse.
Sikkerhetskontrollen på flyplassene griper inn i privatsfæren, men vi aksepterer ubehagelighetene fordi vi anser dem nødvendige for sikkerheten, og fordi at de hver for seg som regel ikke har store konsekvenser. Samtidig har tiltakene en tillitsskapende effekt i og med at de viser at luftfartsmyndighetene, flyplassene og flyselskapene tar sikkerhet på alvor. Det er med andre ord mange grunner til at vi aksepterer sikkerhetstiltak. Så lenge tiltakene gjelder oss alle og så lenge vi forstår hvorfor tiltakene iverksettes, vil vi ha lett for å akseptere dem.
Terrorangrep gir politiske muligheter
Terrorhandlinger og terrortrusler har imidlertid flere viktige kjennetegn som bidrar til å svekke vår årvåkenhet overfor de tiltakene myndighetene ønsker å sette i verk for å forhindre at slike handlinger skal skje.
For det første har terrorisme alle de kjennetegn på en risiko vi lett kan overdrive betydningen av. Vi blir påført risikoen mot vår vilje, og vi kan ikke kontrollere den i det hele tatt. Terrorisme er uforståelig for de fleste, den kan tilsynelatende ramme alle og over alt uten at vi kan beskytte oss på forhånd. Og de dramatiske konsekvensene oppstår øyeblikkelig. For det andre har terrorisme i seg alle de elementene som virkelig gjør oss opprørte. Terrorisme oppfatter vi som et planlagt angrep på vårt menneskeverd. Slik fremstår terrorisme som totalt uakseptabelt for de aller fleste, uansett hva som måtte være motivet. Vi reagerer intuitivt og med avsky. Derfor kan det være politisk opportunt å lansere omstridte tiltak som går på friheten løs rett etter et terrorangrep. For det tredje får terrorhandlinger stor og dramatisk mediedekning. Dette gjelder også de tre aktuelle hendelsene som er referert til innledningsvis.
Å forbedre samfunnssikkerheten har en tendens til å arte seg som et kappløp for å forhindre at siste ekstraordinære hendelse, enten det er en stor ulykke eller et terrorangrep, skal skje igjen. Etter slike store hendelser er det lett å se seg blind på de tragiske konsekvensene, samtidig som det blir skapt et press på myndighetene.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Debattene burde vært omvendt
I en periode preget av sorg og eventuelt frykt, har befolkningen ofte en høyere toleransegrense overfor nye tiltak som tilsynelatende kan øke sikkerheten på kort sikt, men som kan svekke selve fundamentet for samfunnssikkerheten på lang sikt, fordi de også påvirker grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn.
Debattene etter hendelser handler nesten utelukkende om direkte tiltak enten i form av effektivisering av forvaltningen, eget sikkerhetsdepartement, nasjonalt sikkerhetsråd, væpnede vakter utenfor industrianlegg og så videre.
Det burde vært omvendt: Debattene burde handlet om hva vi ikke bør gjennomføre av tiltak, og hva vi faktisk risikerer dersom tiltakene vi ønsker å innføre går på bekostning av friheten for den enkelte.
