Et problem vi ikke kan kjøpe oss ut av

Helt siden i høst har de aller fleste av oss merket at de utgiftene våre øker. Vi merket det kanskje aller først da prisene på strøm steg kraftig etter sommeren i fjor, men også mange andre varer har blitt dyrere i løpet av året.

Alt fra bensin til mat har steget i pris. Blant annet har NRK dokumentert det største prishoppet på mat på over 40 år.

I mai var konsumprisveksten på 5,7 prosent. Det er den sterkeste prisveksten som har vært målt siden desember 1988. Store deler av prisveksten skyldes økte priser på strøm og drivstoff, men også møbler og mat trekker prisveksten opp.

Noe av det mest interessante med tallet 5,7 prosent er likevel hva det hadde vært om regjeringen ikke hadde gitt norske husholdninger strømstøtte.

Uten strømstøtten hadde prisveksten vært to prosentpoeng høyere, på 7,7 prosent, ifølge SSB.

Politisk dilemma

Strømstøtten er en god illustrasjon på dilemmaet politikere over hele verden nå står i.

På den ene siden ønsker man å hjelpe folk med å møte de tøffere økonomiske tidene.

I Norge har man valgt å hjelpe der det smerter mest for flest akkurat nå, nemlig strømregningen.

I Tyskland har man, ifølge DNB, innført makspris på offentlig transport og kuttet i bensinavgiftene. I California planlegger man å dele ut penger til folk, for å hjelpe dem med de økte utgiftene.

Denne typen støtteordninger er forståelig ut fra både et politisk og et sosialt perspektiv. I Norge får absolutt alle husholdninger strømstøtte, uansett inntekt eller behov.

Å unngå at spesielt de mest sårbare gruppene ikke ender med å komme altfor langt bakpå med regningsbetalinger, er fornuftig.

Uheldig bieffekt

På den andre siden gir brede støtteordninger en annen effekt, nemlig at vi beholder en del av kjøpekraften vår som skulle gått til å betale strømregningen.

Myndighetene bidrar på den måten til at vi ikke får inndratt kjøpekraft, i en økonomi der prisene stiger kraftig.

Det vil i teorien bidra til å holde prisveksten oppe, istedenfor å dempe den.

Som makroøkonom Magne Østnor i DNB Markets oppsummerer:

«At vi stadig ser flere eksempler på finanspolitiske tiltak for å skjerme husholdningene for høye priser, gjør at vi også må vente oss at etterspørselen holder seg bedre oppe enn om husholdningene tok hele regningen selv. Det er også en faktor sentralbankene må ta innover seg».

Å kaste penger etter problemet, kan altså føre oss dypere inn i uføret. Det er også en av grunnene til at regjeringen har vært tilbakeholdne med å innføre andre støtteordninger også.

De er redde for at det bare vil bidra til enda høyere prisvekst.

Bruker rentevåpenet

Det mest effektive virkemiddelet vi har mot for høy prisvekst, er at sentralbanken setter opp renten.

Da har færre råd til for eksempel boliglån eller billån, og man bruker mindre penger på varer og tjenester, fordi de man må bruke mer på renter. På den måten forsøker man å kontrollere etterspørselen i økonomien, og dermed stagge prisene.

Hvis sentralbanken ikke griper inn, vil prisene fortsette å løpe enda mer løpsk. Når prisene stiger mye får vi råd til stadig færre ting for den samme lønnsslippen, slik at kjøpekraften vår faller. Så selv om sentralbanken også bidrar til å gi deg dårligere råd nå, så er den nødt til å gjøre noe som gjør litt vondt nå – for at det skal blir bedre om noen år.

Lave renter gir høy risiko

I en kronikk på NRK.no peker sentralbanksjef Ida Wolden Bache på nettopp dette:

«Hvis vi ikke hadde økt renten, eller økt den mindre, ville det bedret husholdningenes økonomi på kort sikt, men vi ville da risikert at presset i økonomien blir så høyt at prisveksten skyter fart. Det kunne ført til at vi måtte sette renten enda høyere senere, med risiko for å utløse et tilbakeslag i økonomien og stigende arbeidsledighet».

Forrige uke satte Wolden Bache opp styringsrenten her hjemme med 0,5 prosentpoeng, som kan kalles skikkelig sjokkterapi. Hun varslet samtidig at det kommer en renteheving rett over sommeren – og så seks til frem mot neste sommer.

Mer krevende fremover

Det vil gjøre det mer krevende for husholdningene fremover – og det er nettopp det som er poenget.

Norges Bank vil at vi skal bruke mindre penger. De vil at vi skal ha mindre å rutte med. Det er måten å få prisene og presset i økonomien ned på.

Da må også regjeringens finanspolitikk, altså offentlig pengebruk og støtteordninger, gå hånd i hånd med pengepolitikken som føres i Norges Bank.

Det gjør de økonomiske tidene vi har nå ekstra krevende, fordi det ikke hjelper å kaste penger etter problemet. Snarere tvert imot.

Spørsmålet er om politikerne klarer å motstå fristelsen.