Balansekunst er en øvelse også offentlig oppnevnte styrer må mestre. I saken som ble ført for tingretten sist uke, mellom museets oppsagte direktør Jérémie McGowan og Nordnorsk Kunstmuseum, kom det frem ubehagelige eksempler på at styret ved det velrenommerte museet ikke mestret balanseøvelsen.
Et satans spetakkel
Jérémie McGowan er en amerikansk designer med doktorgrad fra universitetet i Edinburgh. I 2016 ble han direktør på Nordnorsk Kunstmuseum. Under tvil ble hans fireårige åremålsavtale forlenget med to år. Til 2022.
27. mars 2020 fikk han sparken. Han måtte gå på dagen. Det ble et satans spetakkel i mediene.
Hadde han gjort noe kriminelt?
Hadde et Høyre- og Frp-ledet styre en politisk interesse av å kvitte seg med en radikal sjef?
Var Europeisk Kulturhovedstad Bodø 2024 interessert i å tilrane seg kulturell kapital og overta Nordnorsk Kunstmuseums sterke posisjon i landsdelen, eller var styret engstelige for direktørens satsing på det samiske?
Som lyn fra klar himmel
Kraften i debatt-kastene skyldes nok først og fremst at oppsigelsen kom som lyn fra klar himmel. Direktøren var – opplest og vedtatt – en suksess. Som en fotballtrener som løftet laget sitt til nye triumfer.
Under McGowans regime satte museet publikumsrekord, samisk kunst fikk en hovedrolle i landsdelens viktigste museum og nasjonal og internasjonal oppmerksomhet fulgte med. Museet mottok norske museers ypperste trofé – Årets Museum. Det fikk også Kunstkritikerprisen og Tromsø kommunes kulturpris.
Fra utsiden så alt vel og bra ut. Men slik var det altså ikke.
Styremedlemmer som virket i McGowans periode, ville bli kvitt ham. Selv om økonomien var sunn, irriterte det selvfølgelig at han gjentatte ganger ikke leverte på rapportering, struktur, økonomi og oppfølging av planer.
Nok er nok
Til tross for stor McGowan-støtte fra de museumsansatte, grep styrets flertall sjansen da to ansatte kom med alvorlige varsler om fryktkultur.
Nestleder og mangeårig vararepresentant i museets styre, Anni Skogman, formulerte det slik i retten: «I flere år hadde jeg lurt på hvordan vi skulle takle dette» (… med McGowan). «Men så kommer historiene til de to ansattrepresentantene. Da tenkte jeg: Nok er nok!»
Denne saken har mange sider. Alle handler om balansekunst. Hvis en direktør både får kritikk og leverer på overordnede mål – hva gjør et styre da?
Svaret på det spørsmålet avgjør om et styre er godt og troverdig, eller ikke.
Bare tenk for et rabalder det ville blitt om seriemester Bodø/Glimt kastet treneren etter fjorårets strålende resultat. Hvis treneren hadde administrative utfordringer, uten å ha forbrutt seg mot lagets vedtekter, ville styret kjapt bygget et støtteapparat, inntil de eventuelt fant en enda bedre trener.
Det virker som om styret ved Nordnorsk Kunstmuseum ikke tenkte på at å sparke en tilsynelatende vellykket direktør går ut over museets omdømme. Et smidig direktørskifte var ikke klart.
Til nå har to kandidater til jobben takket nei. Nordnorsk Kunstmuseum er i uoverskuelig fremtid uten kunstnerisk ledelse.
Utstillingsåpning 12. mars 2020
Alt dette skjedde også i begynnelsen av en svært krevende korona-tid. 12. mars, femten dager før Jérémie McGowan fikk sparken, skulle museet åpne ny utstilling. Museet ble stengt. Langsiktige strategier ble til daglige endringer. Utstillinger måtte avlyses, nye planlegges. Kontrakter reforhandles. Ledelsen fikk et tungt ansvar med å forhindre at ansatte og publikum ble smittet.
Dessuten lå det en forventning om at et museum med 20 millioner i offentlig støtte, skulle spille en positiv rolle i et sosialt distansert samfunn.
I Tromsø løser Nordnorsk Kunstmuseums styre disse utfordingene ved å avsette direktøren. McGowan måtte gå, men styret sitter, selv om fem medlemmer og varamedlemmer trakk seg i protest.
Jérémie McGowan er ikke uerstattelig, men et lite museum – med omtrent tretten årsverk – trenger kontinuitet.
Samisk representasjon blir trøbbel
Spekulasjonene i etterkant av oppsigelsen førte dessuten til debatt om politiske føringer ligger bak valget av styrerepresentanter til offentlige kunstinstitusjoner. Det er selvsagt ikke likegyldig hvilket overordnet syn styremedlemmer har, når det f.eks. gjelder en regions utvikling.
Et annet brennhett spørsmål er samisk representasjon og avkolonialisering, spørsmål McGowan har utfordret med sine kunstneriske valg. Kontroversielt, særlig i nord.
Rettssaken viste med all tydelighet at uroen som oppstår når det samiske blir tema, har påvirket synet på McGowan.
Når det er sagt, det er samisk kunst som har satt Norge på kunstkartet de siste årene. Det vil være helt avgjørende for et nasjonalt museum i Tromsø, at de formidler nasjonale minoriteters kunst og kultur på en offensiv og gjennomtenkt måte.
Men til det også, trengs ny kunstnerisk direktør.
Om det er det sittende styret som skal fullføre ansettelses-jobben, avgjøres nå av Nord-Troms tingrett.
Vinner den oppsagte direktøren erstatningssaken mot museet, for urettmessig avslutning av et arbeidsforhold, må styret gå av.
Hvis styret får bli, vil mangel på balansekunst likevel hefte ved dem.
(Red.anm: Tittel og utdannningen til Jérémie McGowan er korrigert etter første publisering av kommentaren. )
