NRK Meny
Kronikk

Et kors på Norges grav?

Er ikke høystemte erklæringer om fedrelandskjærlighet litt kitsch, litt flaut? Ikke for statsviter Asle Toje. Det å være norsk er en fysisk del av meg, skriver han.

Soria Moria slott

Norge er Utøya og Stiklestad, fjell og fjord, bunad og stillongs, pinnekjøtt og seipanetter, og flagget, det mest potente symbolet av alle, skriver statsviter Asle Toje. Her «Soria Moria slott» (1881) av Theodor Kittelsen, et ikonisk maleri fra nasjonalromantikken.

Foto: Theodor Kittelsen/Wikimedia Commons

Jeg har blitt bedt om å skrive noen tanker om hva som er «typisk norsk». Spørsmålet maner fram bildet av en statsminister med skulderputer og et selvtilfreds smil som om hun har fått bare seksere på vitnemålet – det er typisk norsk å være god. Jeg skyver dette bildet til side. Hun erstattes av Tybring Gjedde og Hadia Tajik i en grandprix-duett. Bort med dem også.

Til slutt kommer min famlende hånd borti ermet til en bedre tenker. Vi finner ham i England, 1941. Eric Blair – du kjenner ham som George Orwell – og essayet «The Lion and the Unicorn», løven og enhjørningen.

For meg er det å være norsk en fysisk del av meg, det er mitt hjerte.

Asle Toje, samfunnsviter

Orwell forteller at mens han skriver, forsøker «høyt siviliserte mennesker» å drepe ham. London ble bombet 57 netter på rad under blitzen. Mens bombene dalte, skrev Orwell sin kjærlighetserklæring til fedrelandet. Han tok den lange veien til målet, forsøkte å forstå hvorfor nasjonen er så mye sterkere og viktigere for oss enn identiteten som for eksempel sosialist eller kristen. Som vår egen Nordahl Grieg, var Orwell ingen instinktiv patriot.

Et flaut minne fra Lillehammer

I England oppdras elitene med tanken om at hvis det må ofres, så plikter de privilegerte å gå først. De skal være de siste i livbåtene, aldri de første. Med makt følger ansvar. Jeg ble introdusert for dette ved mitt college i England da vi studentene ble samlet foran veggen med navnene på Pembroke-studentene som falt under første verdenskrig. Pastoren leste Rupert Brooks berømte verselinje: «If I should die, think only this of me; That there’s some corner of a foreign field that is for ever England.»

Og vi kunne stanset her. Dette er hva jeg føler for Norge. For meg er det å være norsk en fysisk del av meg, det er mitt hjerte. Men for enkelte – mange – vil en slik høystemt erklæring klinge feil. Noen vil føle en overveldende trang til å spotte. Er ikke fedrelandskjærlighet litt kitsch; et flaut minne fra OL på Lillehammer?

Er ikke fedrelandskjærlighet litt kitsch; et flaut minne fra OL på Lillehammer?

Asle Toje, samfunnsviter

Andre vil føle seg truet, som om min identitet tar deres identitet fra dem. Til det er det bare å si at nasjonal identitet er noe ganske spesielt, selv sammenlignet med den mest dedikerte «Belieber». Det ser vi når katastrofen rammer nasjonen, som den 22. juli 2011. Vi finner sammen, står sammen. Mistro mot det nasjonale er uansett mest en universitetsidrett. Fra AKP-ml-bevegelsen på 1970-tallet til Blindern-internasjonalistene på 80-tallet og 90-tallets globaliseringshippier.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Fedrelandskjærlighet

Orwell er som deg, kjære leser. Han trenger mange ord for å komme fram til den intuitive meningen folk flest finner i ordet «fedreland». Høyere utdannelse er ofte et handikapp når det kommer til instinktive innsikter. Orwell starter derfor med å påpeke et historisk faktum – at fedrelandskjærlighet er en sterk og positiv kraft. Sterkere enn politisk ideologi, sterkere enn religion.

Han hevder videre at på tross av at det er moteriktig å late som at alle mennesker i alle land er «veldig like», så vil enhver som har reist vite at det er ulikheter fra land til land. Hva som er godt, sunt, riktig og viktig varierer fra land til land. Hvor viktig selv små ulikheter er, blir åpenbart når svenske aviskommentatorer mener seg å «forstå» Norge.

Satt på spissen – der står det jo ofte best – så er vi nordmenn protestanter, enten vi er kristne eller ei.

Asle Toje, samfunnsviter

De som definerer «kultur» som «endring» glemmer at det ligger en kontinuitet i den norske erfaringen. Vi var ikke finske i går og vi kommer ikke til å være portugisere i morgen. Norge er et gammelt land. Og vi står på skuldrene til de som har gått før oss. Dette avhenger ikke av om du vedkjenner deg det. Satt på spissen – der står det jo ofte best – så er vi nordmenn protestanter, enten vi er kristne eller ei.

Å puste en annen luft

Strengt tatt gir identitet bare mening i henhold til individer. Men individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og fellesskap, og disse båndene påvirker oss. Dette som gjør at vi liker enkelte ting, mens andre byr oss imot, kan vanskelig kvantifiseres.

Orwell forsøker en annen innfallsvinkel. Han viser til denne merkelige følelsen når du kommer hjem etter en utenlandsreise, følelsen av å puste en annen luft. Han snakker om de «dusinvis av små ting som konspirerer for å gi deg nettopp denne følelsen». For oss nordmenn er lufta friskere, vannet renere, banneordene penere, høflighetsfrasene færre, faktene mindre og været mer nærværende. Folkemengdene i de store byene, med våre individualistiske klær, solide sko og store avstand til sidemannen, er forskjellig fra enhver annen europeisk folkemengde.

Som Orwell sier kan vi ha vanskelig for å definere hva vår egen nasjonale identitet går ut på, «men snakk med utlendinger, les utenlandske bøker eller aviser, og du føres tilbake til den samme tanken». Ja, det er noe særegent og gjenkjennelig i norsk kultur.

Hva kan Norge av 2014 ha til felles med Norge i 1814? Og hva har du til felles med femåringen i fotografiet din mor har på peishylla? Ingen ting, bortsett fra at det er deg.

Asle Toje, samfunnsviter

Det er en kultur som er like individuell som den i Russland. Det er en vev hvor trådene utgjøres av overmektige julemåltider; av sommerens evige dag og vinterens endeløse natt, av tettsteder og svingete riksveier, furuskoger og røde låver.
Vi har vår egen greie. Noe som er varig, bestandig. Hva kan Norge av 2014 ha til felles med Norge i 1814? Og hva har du til felles med femåringen i fotografiet din mor har på peishylla? Ingen ting, bortsett fra at det er deg.

Floskler og skispor

Orwell erkjenner at nasjonal identitet er vanskelig å sette fingeren på og når du får satt fingeren på det, er det ofte en floskel. Denne følelsen av å være en liten del av et større hele, nasjonen, er en flyktig følelse som det nesten er umulig å holde fatt i. Det moderne liv er et kaleidoskop hvor bestanddelene danner stadig nye bilder. Hvem er vel norsk på whiskeybar, i den endeløse slangen av billykter på E-18, eller i en ny kjærestes omfavnelse, i veggen av mennesker som stiger ut som én mann på ordet «dørene åpnes»? Er vi kanskje bare fem millioner individer? Nei. Mange trær er en skog.

Hver og en vil kunne finne et bilde som er Norge. For meg er det et skispor som forsvinner opp en åsrygg i et øde, langstrakt landskap

Asle Toje, samfunnsviter

Fragmentene er ikke bare brokker, de er karakteristiske brokker – Orwell finner sitt England i «de eldre damene på vei til gudstjeneste gjennom disen en høstmorgen». Hver og en vil kunne finne et bilde som er Norge. For meg er det et skispor som forsvinner opp en åsrygg i et øde, langstrakt landskap.

Uroer meg ikke

Enkelte bekymrer seg for at Norge er i ferd med å gli oss av hånden. Jeg uroer meg ikke. Enkelte som bosetter seg i Norge vil velge ikke å være norske, enkelte vil leve som om de var i et annet land – eller en annen tid. Innvandrerne må gjerne dyrke sin egen kultur, men vi må også verdsette vår. Og de er velkommen til å slutte seg til den. Kjærligheten til fedrelandet måles ikke i hvor mange generasjoner som ligger på kirkegården. Vi skal være stolte av hva vi har oppnådd, ikke holde det bak ryggen og late som at alle andre løsninger er like gode. Ikke for oss, i alle fall.

Vi trenger ikke å bekymre oss over at det norske levesettet vil tape sin distinkte smak. Det norske er forfedrene og fortellingene om dem, din familiehistorie her til lands – den være seg lang eller kort; det er Nansen og Moa, det er at du forstår hva som her står skrevet (og at du, uten å tenke deg om, vet at dette er en gammelmodig måte å ordlegge seg på), det er Utøya og Stiklestad, det er fjell og fjord, bunad og stillongs, pinnekjøtt og seipanetter – og det er flagget, det mest potente symbolet av alle.

De intellektuelle som drømmer om et kreolsk, postnasjonalt lappeteppe vil bli skuffet. Mest fordi Norge er et kulturelt felleskap, ikke en fragmentert, kosmopolitisk abstraksjon. Vår eplekjekke, måteholdne, tillitsfulle autoritetsskepsis vil bestå. Det krever en stor katastrofe, som en invasjon, for å ødelegge en nasjonal kultur.

Kjærligheten til fedrelandet måles ikke i hvor gange generasjoner som ligger på kirkegården.

Asle Toje, samfunnsviter

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Norge vil være Norge

Vi skal vokte oss, aldri glemme at det ikke finnes noe annet Norge enn vi som bor her, vi skal mistro dem som vil bruke nasjonen som middel til politiske utopier – de være seg nasjonalistiske eller internasjonalistiske. Men jeg uroer meg ikke. Norge har alltid hatt skrinn jord for ekstremisme. Vår lille nasjon overlevde 434 år under danskene og 91 år under svenskene. Fylkeskommunen kan avvikles, Postgirobygget kan rives og Vålerenga-Brann-rivaliseringen kan svinne hen, men Norge vil være Norge, en organisme som strekker seg inn i framtiden og fortiden, og - som alle levende ting - vil ha evnen til å endres og samtidig forbli den samme.

Kronikken er en forkortet versjon av en tekst som opprinnelig sto på trykk i Samfunnsviteren.