Fredag den 1. februar serverte Netflix en splitter ny tv-serie på 13 episoder. Den serien fikk meg til å bruke lørdagen til noe helt annet enn å gå tur, vaske hus, gjøre storinnkjøp, ringe tante Else eller rett og slett tenne på peisen og lese en god bok.
Jeg, det vil si mannen min og jeg, ble sittende foran tv-en. Det vi fikk se var en dyster utgave av «West Wing». Kevin Spacey (Oscar for «American Beauty») spiller kongressmannen Frank Underwood, som ikke skyr noen midler for å hevne at han ikke ble utenriksminister.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kvalitet i alle ledd
I 4-5 timer satt vi der. Vi så episode én og to. Vi kokte kaffe og så episode tre. Vi rakk en til før vi skulle i selskap. I selskapet gjorde vi det man gjør når man har sett noe nytt; man snakker om det. Vi snakket om «House of Cards». Vi sa «kvalitet i alle ledd». Vi hentet frem noen helt påfallende og uventede navn i TV-seriesammenheng.
Som Hollywoods arveprins; den Oscar-vinnende regissøren David Fincher («Seven», «Fight Club», «The Girl with the Dragon Tattoo»). Han har regissert de to første episodene og er seriens produsent.
LES ANMELDELSEN: West Wings onde tvillingbror
Ettersom «House of Cards» er basert på BBC-serien med samme navn, fra 1990, er de beste manusforfatterne i USA hentet inn for å tilpasse serien til amerikanske forhold anno 2013.
De har gjort en svært god jobb. Dette er samtidshistorie i fremtids-tv.
Tidenes dyreste
Vi var ikke de eneste som fikk tilbud om å se denne serien fra og med 1.februar 2013. Netflix opplyste at de hadde omtrent 30 millioner abonnenter da serien startet. Abonnenter som befinner seg i 40 ulike land – Norden inkludert. Med en prislapp på cirka 600 millioner kroner, for to sesonger, er dette den dyreste internettserien noensinne.
Og i og med at den serveres seerne i ett eneste jafs, verden rundt på samme tid, er Netflix ikke bare i ferd med å revolusjonere måten serier kringkastes på. De påvirker også måten historiene fortelles på, våre forventninger og vanene våre. Dermed skriver de et helt nytt kapittel i tv-historien.
Metoden for å lykkes er interessant: Egenprodusert og eksklusiv kvalitets-tv. Dermed har Netflix-sjef Reed Hastings satset alle kortene sine på én hånd.
Med andre ord: Vinn eller forsvinn!
Startet i garasjen
Netflix har en historie som minner om Amazon. Begge startet omtrent på garasjenivå. Først ut var Amazon i 1994. Tre år senere kom Hastings med Netflix. Ideen var den samme da som nå: leie ut film på bestilling, via nettet. I disse dager blir postkassene erstattet av lesebrett og internett/tv.
Både Amazon og Netflix er digre, men det er Netflix som har slitt. Abonnentene til Netflix begynte å bli lei av halvgamle serier og filmer, og vendte selskapet ryggen. Oppkjøpere har siklet etter Netflix, og satset på et selskap på billigsalg.
Men så kom altså innsikten seilende: man må skape sine egne serier! Man må gjøre som HBO – produsere med samme kvalitet som deres «Sopranos», «Sex og Singelliv», «Game of Thrones» og «Girls». Mannen med ansvar for innholdet hos Netflix, Ted Sarandos, har formulert det slik: «Målet er å bli HBO raskere enn HBO kan bli oss.»
Den første serien Netflix bestilte het «Lilyhammer»!
Tv-krigen er i gang
Krigen om oss TV-seere fortsetter, men måten forandrer seg. Fra det gamle tv-apparatet, via VHS, DVD, Playstation, satellitt, Blueray og store flatskjermer. Og nå internett, som totalt forandrer alt en gang til. Det forandrer hvem som ser, hva du ser, når du ser det og hvor du ser det.
I høst etablerte både HBO og Netflix seg med egne strømmingstjenester også i Norge. I starten ga det oss tilgang på et temmelig støvete innhold. Det var som å gå i den nærmeste videobutikken, selv om prisen var rimelig. Men det er først nå, fra og med 1.februar, at krigen virkelig er i gang.
Den som vinner er den som får seere og kritikere til å omfavne seg. Og selv om praten går i selskapslivet og i kantina, så er det den intenst kjappe spredningen av nyheter på nettet og anbefalingen på sosiale medier som avgjør.
Kravet om kvalitet er strammet til
Ikke før hadde jeg sett ferdig episode åtte, før jeg fant ut at den amerikanske forfatteren Bret Easton Ellis for lengst hadde tvitret om en «hypnotisk serie».
I dag morges klokka 0915, da jeg begynte å skrive denne Ytringen, var det 57 millioner treff på ordkombinasjonen Netflix og «House of Cards». Nå, noen timer senere er tallet oppe i 58 millioner! Det kan virke som om Netflix spiller kortene sine svært godt.
I løpet av vinteren forventes to nye serier derfra: «Orange is the new black» (blant annet i regi av Jodie Foster) og horrorserien «Hemlock Grove». Dessuten sesong 2 av «Lilyhammer» en gang utpå året.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det finnes mange andre som er med i den globale tevlingen om hver enkelt TV-seer, som for eksempel TV2 og NRK her til lands.
Det nye kapitlet i TV-utviklingen er deres utfordring. De kan jo ta sjansen på at HBO og Netflix ikke har råd til å produsere så dyre serier hvis de store nasjonale TV-stasjonene ikke kjøper, viser og dermed reklamerer for dem, men det er en ganske defensiv holdning.
Store TV-stasjoner kan og bør konkurrere med nasjonalt språk og innhold. Men den viktigste lærepengen man kan trekke av det som skjedde denne helgen, det er at man forandrer ikke TV-historien med halvgodt innhold. Kravet om kvalitet er nå strammet ytterligere til.
