Kristelig Folkeparti (Krf) kommer denne helgen til å foreta et historisk linjeskift ved å for første gang åpne for å sitte i regjering med Fremskrittspartiet (Frp). Dermed er alle potensielle samarbeidspartnere villige til å ta Frp inn i regjering. Det er også historisk.
Ingen overraskelse
Krfs linjeskifte er til de grader en varslet nyhet at nyhetsoppslaget får et anonymt oppslag i Aftenposten, mens kristenfolket avis Vårt Land kun finner plass til en ørliten førstesidehenvisning om saken. Grunnen er at Hareide fra dag én etter at han overtok ledervervet i partiet har signalisert nettopp dette skiftet.
For Hareide, som personlig tilhører den fløyen i partiet som står nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre, ville det vært en politisk tabbe å la partiets kristenkonservative fløy ta initiativet til en slik kursomlegging. Derfor måtte nettopp han være den som tok ledelsen og initiativet, selv om det formelt er blitt lansert som en lang intern demokratisk prosess. Den prosessen ender altså i et formelt regjeringsvedtak denne helgen.
Tvunget til skifte
Beslutningen er historisk fordi Krf aldri tidligere har åpnet for å samarbeide med Frp i regjering. Dette er et dristig valg partiet er tvunget inn i, og formuleringen ledsages av en øyeblikkelig betoning av at dette er «lite realistisk». Hareide vil også gjenta at partiet fremdeles er et sentrumsparti, og i en gitt situasjon kan samarbeide med Arbeiderpartiet. Flørten med Frp framstilles som situasjonsbestemt. Et linjeskifte er det uansett. Det kommer ikke som et uttrykk for partiets styrke, men det motsatte.
Som alltid ved krevende beslutninger må avgjørelsen veies opp mot mulige alternativer. I praksis ville alternativet være en slags reprise av holdningen fra valgkampen i 2009, da de to sentrumskameratene Krf og Venstre ikke flagget sitt standpunkt til regjering. Borgerlig kaos og knepen rød-grønn valgseier ble resultatet. Etter to valgperioder med rød-grønt styre presses partiet til å være tydelig i regjeringsspørsmålet. Nederlaget sist blir av partiets strateger tilskrevet nettopp den usikkerheten standpunktet i 2009 skapte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sum av enkeltfaktorer
Det er en sum av enkeltfaktorer som bidrar til helgens vedtak.
Den viktigste er alt nevnt - pendelen svinger etter åtte år med Stoltenberg-regjering i borgerlig retning.
Styrkeforholdet mellom Frp og Høyre er den andre faktoren. Hadde vi nå hatt en parallell situasjon som i førvalgtider i 2008 med et knallsterkt Frp og et svakere Høyre, ville det vært langt mer krevende for Krf entydig å gå inn for en borgerlig regjering i 2013. Et borgerlig regjeringsprosjekt ledet av en moderat Erna Solberg provoserer ingen. I praksis framstår dagens Høyre som et sentrumsparti. Skulle styrkeforholdet i løpet av det neste året endre seg betydelig i Frps favør, blir det tilsvarende slitsomt for Skei Grande og Hareide. Men hypotetiske spørsmål har en ikke råd til å dvele ved.
Den tredje faktoren er forholdet til partiet Venstre. De to nyvalgte partilederne har sagt til hverandre at de må holde sammen i en vanskelig verden. Skulle de to sentrumskameratene i sum greie å bli større enn Frp, gir det en viss makt. Da Venstre bestemte seg for å gå for et borgerlig prosjekt med døra på gløtt for Frp, var det gitt at også Krf ville følge opp med et tilsvarende vedtak.
Dobbeltkommunikasjon
Hareide mener det vil være umulig å forklare velgerne at partiet på den ene siden går inn for et regjeringsskifte der Frp får statsrådsposter, og samtidig si at Krf for all del ikke kan sitte i regjering med det samme partiet. Den strategiske beslutningen partiet nå fatter, er nettopp å gå inn for å skifte ut regjeringen. Da følger åpningen for å sitte i regjering med Frp, med logisk nødvendighet. Det er kun de som følger de politiske prosessene tett som ser forskjellen på å selv delta i regjering og å kunne bidra til en regjeringsskifte, mener Hareide.
Det er likevel et svært dristig valg og partiet risikerer med dette å få oppmerksomhet på grunn av samarbeidet med Frp, og ikke om sin egen politikk.
Den krevende balansegangen mellom å akseptere Frp som mulig partner og samtidig kritisere det samme partiet, ender lett i en dobbeltkommunikasjon.
Høy pris
Alle politiske beslutninger har en pris. Risikoen for det såkalte sentrum er at de forsvinner i en polarisert regjeringskamp mellom Erna og Jens. Men Krf og Venstre mener kostnaden ved å være uklar i regjeringsspørsmålet, slik de var i 2009, er enda høyere.
Når de to sentrumspartiene på denne måten åpner for Fremskrittspartiet betyr det i praksis at Frps rolle som det eneste systemkritiske partiet i Norge kan være over. I hvert fall hvis man mener systemkritikk er synonymt med å være et evig opposisjonsparti.
Etter SVs deltakelse i den rød-grønne alliansen, er det kun Frp av de norske stortingspartiene som ikke har deltatt i regjering. Den perioden i norsk politikk kan gå mot slutten.
