Kommentar

Et helvetesår ved pianoet

Er det mulig å lære seg et av verdens vanskeligste pianostykker mens man står midt Wikileaks-avsløringene og en telefonhackingsskandale?

USA-SECURITY/SNOWDEN File photo of Alan Rusbridger, the editor of the Guardian, arriving to give evidence at the Leveson Inquiry into the culture, practices and ethics of the media, in central London

The Guardian redaktør Alan Rusbridger har skrevet boken «Play it again» om sitt år med Wikileaks og Chopin.

Foto: Andrew Winning / NTBScanpix/Reuters

Du skulle tro at en mann som var sjefredaktør for en av verdens ledende aviser hadde nok å stri med. Mens Alan Rusbridger holdt foredrag på bokfestivalen i Edinburgh forrige fredag, igangsatte britisk politi kriminaletterforskning mot The Guardian. Årsaken var sommerens avsløringer om den amerikanske etterretningstjenesten NSA, som overvåker telefontrafikken til millioner av amerikanere gjennom blant andre Google og Facebook. Saken var opphetet. Varsleren Edward Snowden var flyktet til Russland, partneren til The Guardians reporter var blitt stoppet på Heathrow og fratatt PC og telefon, og den spinkle, 25 år gamle soldaten Bradley Manning ble dømt til hele 35 år i fengsel for å ha lekket hemmelige dokumenter, som til slutt endte på trykk i The Guardian.

Verdens vanskeligste pianostykke

En oppsiktsvekkende, men ikke uvanlig uke for Alan Rusbridger. Hans arbeidsdag begynner ofte som gjest i morgennyhetene og slutter i redaksjonen nærmere midnatt. Wikileaks har vært den største lekkasjen av militære hemmeligheter i historien, og har gjort The Guardian nyhetsledende i flere år. Rusbridger er blitt sammenliknet med Ben Bradlee, sjefredaktør i Washington Post under Watergateskandalen. Men, som en kommentator observerte, der den atletiske og staute Bradlee lett kunne portretteres av Jason Robards i «Alle presidentenes menn», likner den tynne, bebrillete Alan Rusbridger mer på Harry Potters ensomme onkel.

Stykket er regnet som et av de vanskeligste i pianorepertoaret, det varer bare i ti minutter, men har likevel evnen til å kreve år av ens liv.

Hege Duckert

Tid til noe vanlig liv har han ikke, og i hvert fall ikke til en hobby. Likevel våknet Rusbridger tidlig hver morgen i hele fjor med én tanke i hodet: Han måtte stå opp og øve på piano. Ukjent for kollegene i The Guardian hadde han satt seg et personlig mål: Han ville lære seg å spille et av verdens vanskeligste pianostykker, Chopins Ballade no 1. Rusbridger var 56 år gammel, og ga seg i kast med et stykke de fleste profesjonelle musikere har vett til å holde seg unna. Stykket er regnet som et av de vanskeligste i pianorepertoaret, det varer bare i ti minutter, men har likevel evnen til å kreve år av ens liv.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Umulig oppgave

For en som ikke har spilt siden ungdommen, ville et slikt prosjekt være vanskelig. For en mann som sto midt i en 24-timers nyhetsstrøm, må oppgaven ha virket umulig. Han ville finne svar på to spørsmål: Var det mulig å finne tid? Og: Var det for sent å lære seg å spille midt i livet?

Kall det en flukt, kall det en besettelse, men det føltes som et fysisk behov. Hvis jeg kunne øve ved pianoet i tjue minutter før jeg gikk på jobben fikk jeg en kraftig følelse av at kjemien i hjernen min var blitt endret. De dagene jeg spilte, kjentes hjernen min «på plass».

Alan Rusbridger

Nyhetsbildet gjorde ikke saken lett for Rusbridger: Det neste året ble det mest dramatiske i The Guardians historie. Det startet med Wikileaks og beveget seg gjennom den arabiske våren, den japanske tsunamien, de britiske storbyopptøyene, sammenbruddet i den europeiske økonomien og Osama bin Ladens død – før det kulminerte med telefonhackingskandalen rundt Rupert Murdoch-avisa News of the World, der The Guardian var nyhetsledende.

LES OGSÅ: Guardian tvunget til å slette dokumenter

«Kall det en flukt, kall det en besettelse, men det føltes som et fysisk behov. Hvis jeg kunne øve ved pianoet i tjue minutter før jeg gikk på jobben fikk jeg en kraftig følelse av at kjemien i hjernen min var blitt endret. De dagene jeg spilte, kjentes hjernen min «på plass» og klar for alt hva de neste tolv timene måtte bringe», skriver Rusbridger i dagboka han har utgitt om dette året, under tittelen «Play it again».

Musikk er blitt en lidenskap

«Spiller du?» spør Rusbridger når jeg treffer ham i Edinburgh. Til tross for at han ikke lenger starter dagen med pianotimer, er musikken blitt en lidenskap, og han virker nesten litt skuffet over at publikum er mest opptatt av Snowden og etterforskningen av The Guardian.

«Play it again» beskriver det rasende tempoet som preger Rusbridgers arbeidsliv, som en kontrast til fremskrittene ved pianoet, som foregår i sneglefart.

Hege Duckert

Valget av Chopins ballade skyldtes at en gammel venn, som også spilte piano i ungdommen, fremførte stykket for Rusbridger for et par år siden. Det vekket konkurranseinstinktet. George Bernhard Shaw skrev en gang at musikkens mesterverker ikke holdes i live i konsertsalene, men av musikkelskende amatører hjemme i sine stuer. Vanskelighetsgraden og følelsesintensiteten i Chopins stykke gjorde at Roman Polanski valgte det til sin film «Pianisten», til den scenen der den jødiske musikeren blir funnet i sitt skjulested av en SS-offiser, og blir tvunget til å spille for ham.

FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter

Spilltips av de beste

«Play it again» beskriver det rasende tempoet som preger Rusbridgers arbeidsliv, som en kontrast til fremskrittene ved pianoet, som foregår i sneglefart. Til tross for at han får spilletips av såpass prominente folk som dirigenten Daniel Barenboim, pianisten Murray Perahia og USAs tidligere utenriksminister (og konsertpianist) Condoleezza Rice, er det parallellhistorien om WikiLeaks-avsløringene som fascinerer mest.

Rusbridger beskriver et møysommelig kontrollarbeid av tusenvis av dokumenter, der journalister og jurister jobber side ved side, og der publisering skal koordineres mellom Der Spiegel, El Pais, Le Monde, New York Times og The Guardian – fire aviser og et ukemagasin med forskjellig språk og tidssoner. Han tegner et fascinerende portrett av Julian Assange som en briljant og paranoid villmann, en solospiller som legger seg ut med sine samarbeidspartnere i høyt tempo. I perioder går han under jorda, i andre skjeller han ut The Guardian offentlig, i atter andre forlanger han endeløse møter med egen advokat og fotograf til stede. Rusbridger skriver at han i møtene med Assange stort sett konsentrerte seg om å opptre veldig, veldig rolig.

Støtte fra skandinaviske redaktører

Søndag gikk fire skandinaviske redaktører ut og ba den britiske statsministeren David Cameron om å gripe inn, for å stoppe kriminaletterforskningen mot The Guardian. Rusbridger sier at slik støtte betyr mye. Han er en lidenskapelig forsvarer av den fjerde statsmakt, og av publikums rett til å få vite om ulovlig overvåking.

Teknologien ligger langt foran loven. Hvem skal kontrollere at loven vinner? Edward Snowden sa han lett kunne ha lest Barack Obamas e-post, hvis han hadde hans private e-postadresse

Hege Duckert

Det sitter folk i store selskaper som Facebook og Google, hevder han, som ikke rapporterer til sine egne sjefer, men til den amerikanske staten, om hva de vet om enkeltpersoner. Når en gmail-bruker krysser av i boksen på at han er enig i retningslinjene til Google, tror hun kanskje at det betyr at det popper opp irriterende annonser på siden, men neppe at en 28 år gammel analytiker på Hawaii skal lese e-posten hun sender, på vegne av myndighetene. Teknologien ligger langt foran loven. Hvem skal kontrollere at loven vinner? Edward Snowden sa han lett kunne ha lest Barack Obamas e-post, hvis han hadde hans private e-postadresse.

LES OGSÅ: Guardian gir New York Times Snowden-lekkasjer

Året med Wikileaks og Chopin

En tilhører på bokfestivalen spør Rusbridger om det er riktig at pressen skal bestemme hva som skal offentliggjøres, og ikke myndighetene eller domstolene?
Ja, svarer redaktøren, med stort alvor – hvis du tror på den fjerde statsmakt.

Året med Wikileaks og Chopin har skaffet Alan Rusbridger et Steinwayflygel og et eget musikkrom på feriehuset i Gloucestershire. Da seksten måneder med øving var gått, spilte han Chopins ballade for førti venner, mest for å ha dem som vitner. Denne seansen var første gang på femten år han hadde avslått telefon i fem timer, hvis man ikke regner med alle flyturene. Han sier han er «kurert» nå. Han har sluttet å drømme om at han blir avvist på sommerkurset for amatørpianister, fordi han har øvd for lite. Han kommer ikke til å gå løs på ballade nummer to og tre, men heller hygge seg med enklere småstykker i helgene. Andre toppledere føler behov for å bestige Mount Everest eller gå til Sydpolen. Chopins første ballade, sier han, var det ene fjellet han skulle klatre i sitt liv.