«Uansett utfall, må det greske folk holde sammen», sa den greske presidenten Prokopis Pavlopoulos da han kastet sin stemme i den dramatiske folkeavstemningen i Hellas sist søndag. Den greske presidenten har mest en seremoniell politisk rolle, men ordene hans var viktige.
- Les også:
Timer senere ble det klart at nei-siden hadde vunnet med god margin. De langsiktige konsekvensene av dette utfallet kan være at dype rifter oppstår i det greske samfunnet. Det er katastrofalt for et land som er nødt til å komme seg på fote etter flere års økonomisk krise.
Umulig å spå konsekvensene
Det er en særegen utfordring knyttet til folkeavstemninger hvor ingen kan spå de langsiktige konsekvensene. Vil Hellas kunne bli værende i eurosonen, på tross av regjeringens styrkede mandat om å presse på for nye imøtekommelser fra landets kreditorer?
De fleste grekere ønsker å beholde euroen, men her balanserte nei-siden på en knivsegg med sin retorikk: «Nei til Schäuble», «Nei til Merkel» og «Nei til EU» verserte hyppig på plakater og i sosiale medier.
Det var et nei til det Europa den Syriza-ledede regjeringen beskriver som en bank-styrt, kutt-drevet og usosial føderasjon som nedprioriterer de svakeste i medlemslandenes samfunn. Legg til statsminister Alexis Tsipras nyfunnede vennskap med Putins Russland, så forstår vi hvorfor opposisjonen forsøkte å samle et momentum omkring sitt «Ja til Europa».
Bitre forhandlinger
Hvis det greske folk, uten å egentlig ville det, har stemt seg inn på en kronglete utmeldingskurs fra eurosamarbeidet, er kimen lagt for sosial splid i Hellas. Ja-siden vil både klandre regjeringens støttespillere for å ha valgt katastrofalt feil strategi i sitt forhold til kreditorene, og forbanne de elementene av regjeringen som lenge har ønsket drakmen velkommen for å ha risikert flere tiår med innsats for å europeisere Hellas.
De bitre forhandlingene mellom Hellas og de øvrige medlemslandene i EU skjuler denne mulige konflikten i det greske samfunn. Den vil være svært ødeleggende for den gradvise oppbyggingen av økonomien og de politiske institusjonene i Hellas, som er nødt til å igangsettes etter fem år med krise. Uten stabilitet er det vanskelig å se for seg at landet skal kunne begynne sin møysommelige gjenoppbygning.
Et stolt folk
Det er flere forhold som gjør det greske samfunnet spesielt i sammenligning med andre. Et slikt paradoks, er hvor nasjonalt stolt det greske folk er, samtidig som det ofte har stått i steile interne konflikter.
Under 1. verdenskrig holdt valg av allianse på å slite Hellas i stykker. Etter 2. verdenskrig sto greske, kommunistiske partisaner klare til å ta over hele landet, og ble stanset fra å innta Athen av britiske tropper kommandert ut av Churchill selv. Fire år med borgerkrig fulgte.
Militærjuntaen som hadde makten i Hellas mellom 1967 og 1974, sørget for å holde landet på pro-amerikansk side. Hver gang har det vært snakk om forholdet mellom Hellas og utlandet.
Mye står på spill
Siden Hellas ble medlem av EU i 1981, har alliansen vært stabil og sikret. Det er altså ikke mindre enn 34 års geopolitisk og nasjonal stabilitet som står på spill når Tsipras drar til Brussel for et siste forsøk på en avtale etter greske ønsker.
At det er mye som står på spill, er han selvsagt klar over. Men i tillegg har han dårlig tid, ettersom greske banker er i ferd med å kollapse i fravær av en avtale som sikrer dem nye innskudd fra kreditorene.
Tiden er knapp
Folkeavstemningen skulle handle om en konkret avtale, men ble til et spørsmål om grekernes forhold til Europa. Når vi i tillegg husker at det er fløypartier som har hatt det politiske initiativet i Hellas de senere år, forstår vi hvor viktig det er at det hurtig oppnås enighet i Brussel.
Tiden er knapp, og prosessen er komplisert, fordi den avhenger av at Tsipras legger frem et forslag kreditorene kan godta, og som samtidig gir nei-flertallet ved folkeavstemningen en følelse av å ha blitt hørt.
Men konsekvensen er dramatisk enkel. Skal Hellas forbli i Europa eller ikke?
Les også:
