Kronikk

Et halvhjertet nei til atomvåpen

Norge nøler med å støtte arbeidet for et forbud mot atomvåpen. Parallellen til den hvite amerikaner som mente rettigheter for svarte kunne vente til et «mer passende tidspunkt» på 1950-tallet er påfallende.

Demonstrasjon mot atomvåpen i Wales

'Det er lett å skylde på landene som har atomvåpen for at nedrustning ikke virker. Men land som Norge, som ikke har atomvåpen men som er medlem av den kjernefysiske alliansen NATO, utgjør også en vesentlig del av problemet', skriver kronikkforfatteren.

Foto: CYRIL VILLEMAIN / Afp

I dag starter FNs 70. generalforsamling. Atomnedrustning står på agendaen. Alle er enige i at avskaffelse av atomvåpen er et verdig og viktig mål. Siden Ikkespredningsavtalen ble undertegnet i 1968, har nesten alle regjeringer støttet kjernefysisk nedrustning.

Norge støtter kjernefysisk nedrustning. USA og Russland støtter kjernefysisk nedrustning. Til og med Nord-Korea hevder at nedrustning av atomvåpen er «høyt prioritert». Likevel er det lite å glede seg over når det gjelder nedrustning av atomvåpen.

På stedet hvil

Antallet atomvåpen har sunket siden den kalde krigen, men vi lever fortsatt i skyggen av 16.000 atomvåpen fordelt på ni land. Ikkespredningsavtalen har lyktes i å forhindre flere land i å anskaffe atomvåpen, men har feilet totalt med sitt andre mål: At de fem medlemslandene med atomvåpen skal ruste ned.

Nedrustningskonferansen i Genève har ikke gjort noe – bokstavelig talt – i 19 år.

Richard Lennane

Nedrustningskonferansen i Genève, som skal forhandle fram kjernefysiske nedrustningstiltak, har ikke gjort noe – bokstavelig talt – i 19 år. (Det er for øvrig dine skattepenger som betaler for denne diplomatiske farsen!). Fornuftige steg, som Prøvestansavtalen og forslag om å ta atomvåpen ut av høyberedskap, står fast eller hindres på en eller annen måte. Etter mer enn 40 år med brutte løfter er det klinkende klart at dagens tilnærming til kjernefysisk nedrustning ikke virker.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Norge en del av problemet

Men hvorfor virker det ikke? Det er lett å skylde på landene som har atomvåpen. Vi kan beskylde dem for uærlighet og dårlig moral, og i alle fall for somling. Men vi må også å se på rollen til land som Norge, som ikke har atomvåpen, men som er medlem av en kjernefysisk allianse. De er en vesentlig del av problemet. Under landenes offentlig uttrykte engasjement for nedrustning skjuler det seg en dyp ambivalens: De vil ha en verden fri for atomvåpen, men ikke helt ennå.

Norge kan trygt fremme en atomvåpenfri verden, og samtidig være komfortable med status quo.

Richard Lennane

Når fremgangen i nedrustningen står stille, er ambivalensen usynlig. Norge kan trygt fremme en atomvåpenfri verden, og samtidig være komfortable med status quo. Men med en gang det skjer noe, avsløres den ubehagelige sannheten. Derfor motsetter den norske regjeringen seg å bli med på et internasjonalt løfte om å stigmatisere, forby og eliminere atomvåpen på humanitært grunnlag. Ironisk nok oppsto dette løftet på grunn av en diplomatisk prosess som ble startet under den forrige norske regjeringen i 2013.

Man skulle tro at Norge, som en høyt respektert forkjemper for humanitære tilnærminger, ville være for dette. I stedet hører vi kun om behovet om å opprettholde «strategisk stabilitet», og at løftet er «uforenlig» med Norges forpliktelser i Nato.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Mantraet om «orden»

Denne ambivalensen minner urovekkende mye om kampen for afroamerikaneres rettigheter i USA på 1950- og 60-tallet. På den tiden krevde Martin Luther King og borgerrettighetsbevegelsen rettigheter for svarte borgere. USAs regjering, og amerikanere flest, støttet rettigheter for svarte borgere. Men ikke der og da. De ønsket en forandring til slutt, en eller annen gang i fremtiden, under de «rette» forholdene, gjennom en gradvis prosess. For man måtte for all del opprettholde «orden».

Ifølge King utgjorde denne «halvveis-støtten» et større hinder enn de som stod i direkte opposisjon. Som King skrev:

«Den svartes store snublestein i hans kamp for frihet er ikke medlemmer av det hvite borgerrådet eller Ku Klux Klan, men de hvite moderate, som er mer dedikert til «orden» enn til rettferdighet. Som foretrekker negativ fred, som er fraværet av uro, istedenfor positiv fred, som er nærværet av rettferdighet. Som alltid sier: «Jeg er enig med deg og målet du søker, men jeg er ikke enig med dine metoder for direkte handling» … som lever i et mystisk tidsperspektiv og som konstant ber den svarte vente på et mer «passende tidspunkt»».

Må ta første steg

Norge (som de andre medlemmene av NATO) ber i praksis de 117 statene som har tilsluttet seg løftet om å forby atomvåpen, om å vente til «et mer passende tidspunkt» for å arbeide for et forbud mot atomvåpen. Akkurat som de hvite moderate under 50-tallets USA, hindrer Norge fremgangen mot et mål landet hevder å støtte.

Norge ber om å vente til «et mer passende tidspunkt» for å arbeide for et forbud mot atomvåpen.

Richard Lennane

Dette er like skammelig som det er unødvendig. Norge har ingenting å frykte når det kommer til å jobbe for et forbud av atomvåpen på humanitært grunnlag. Med et forbud kommer ikke atomvåpnene til å forsvinne over natten, selve nedrustningen blir en lang og komplisert oppgave. Som Nato-medlem har Norge muligheten til å overtale sine alliansepartnere om at humanitære hensyn kan forenes med sikkerhetsrealiteter – som Norge lyktes med da forbudet mot antipersonellminer og klasevåpen ble vedtatt.

Det er altfor lett, men også hensynsløst og uansvarlig, å sitte og vente på at atomvåpenstatene skal ruste ned. Veien til en verden fri for atomvåpen begynner hjemme. Norge burde jobbe for et forbud bruke sin gode diplomatiske påvirkning til å stigmatisere og til slutt eliminere disse masseødeleggelsesvåpnene.

Richard Lennane er tidligere australsk diplomat, som har jobbet med nedrustningsspørsmål i FN. Han leder nå den frivillige organisasjonen Wildfire>_ , som jobber for å avsløre dobbelttenkning og hykleri innenfor atompolitikk, og som fremmer en avtale om et forbud mot atomvåpen.