De fleste gjør seg sine tanker når man hører navnene Fritz Moen, Thomas Quick og Birgitte Tengs. Sakene har nemlig noe til felles: Avhørene.
I alle sakene ble de siktede ofre for det som senere ble kalt manipulerende og tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. Som en direkte konsekvens av Tengs-saken på slutten av 90-tallet, tok norsk politi et kraftig oppgjør med disse metodene, og det gav tilsynelatende resultater. Hele avhørsmetodikken ble endret, og de senere år er Norge beskrevet som et foregangsland når det kommer til politiavhør. Selv FN har fått øynene opp for arbeidet norsk politi har gjort.
LES OGSÅ: AVHØYRET SOM GJEKK GALE
Men så skjedde det igjen, i et avhørsrom på politihuset i Stavanger i 2014. En 15-åring ble arrestert og avhørt i nesten to timer uten verge eller forsvarer til stede. 15-åringen var anklaget for voldtektsforsøk, og han kom etter hvert med en slags tilståelse. I ettertid har han forklart at han tilstod fordi han følte seg presset av politiet. Likevel ble han tiltalt, men gutten ble blankt frifunnet i Stavanger tingrett. Retten slo fast at det heftet betydelige mangler ved avhøret, også når det gjaldt objektiviteten.
Stemplet manipulerende
Så kan man spørre seg; hvordan kunne dette skje? Gutten ble avhørt av en erfaren polititjenestemann, som også hadde etterutdanning i avhør av barn. Saken ble også vurdert av en politijurist, og flere andre deltok i etterforskningen. Da 15-åringen etter hvert fikk en forsvarer kom de første klagene mot metodene. Senere skrev avhørsekspert Asbjørn Rachlew en rapport og stemplet avhøret som manipulerende, ulovlig og i strid med menneskerettighetene. Til tross for dette ble 15-åringen tiltalt av statsadvokaten i Rogaland.
I retten la aktor vekt på at 15-åringens politiforklaring bare kunne blitt gitt av en som var til stede under hendelsen og visste hva som hadde skjedd. Noe av det samme ble sagt i rettssakene mot Fritz Moen, Thomas Quick og fetteren til Birgitte Tengs. Så hva har egentlig skjedd siden den gang?
Rett skal være rett, det har skjedd mye, og pådriverne for en ny avhørsmetodikk i politiet skal ha ros for sitt arbeid. Både Stavanger-politiet og tjenestemannen har også tatt selvkritikk for måten 15-åringen ble avhørt på. Men kan vi utelukke at dette er det eneste eksempelet på at det fortsatt kan gå galt?
Finnes ikke nasjonale krav
Riksadvokaten har sammenlignet det med å kjøre utrykning. Politifolk som kjører politibil med blålys må ha kurs, årlig trening og godkjenning. Slik er det ikke nødvendigvis for dem som avhører drapsmenn eller overgripere. Det finnes ingen nasjonale krav om sertifisering og godkjenning av politifolk som skal foreta avhør. Heller ikke når det gjelder de alvorligste kriminalsakene. I Oslo har politidistriktet selv bestemt at alle nye etterforskere skal gjennomføre en ukes kurs i avhørsmetoder. Men det er store forskjeller i landet for øvrig.
Nå svarer politidirektøren at det skal innføres et tre dagers kurs i etterforskning og avhørsteknikk. Men er dette nok?
Og hva med dem som skal foreta etterkontroll og kvalitetssikring? Hva slags opplæring får politijurister og statsadvokater i avhørsmetodikk? Ifølge en arbeidsgruppe nedsatt av riksadvokaten i 2012, er det heller ikke på dette området noen sentrale føringer.
Mange vil mene at det er verdt å lytte til riksadvokat Tor-Aksel Busch, som gjentatte ganger har advart mot manglende krav til de som skal gjennomføre politiavhør. Han får støtte av Oslos profilerte politiinspektør Grete Metlid i at tiden er overmoden, og de er ikke alene.
15-åringen fra Rogaland ble reddet av en pågående forsvarer og av dommerne i tingretten. Kan vi stole på at det samme skjer neste gang? Og hvis ikke – tåler omdømmet til politi- og påtalemyndighet flere justismordsaker som følge av dårlige avhør?
FØLG DEBATTEN: OG
