Kall meg gjerne treg, men det var først da jeg begynte å lese kommentarfeltet under Malin Rebekka Bakkens angrep på min Ytring, at jeg forstod at mitt forsøk på å tilføre debatten noe, var fullstendig på jordet.
Jeg har aldri opplevd så sterke reaksjoner som etter Ytringen om #metoo-kampanjen forrige helg. Det har vært heiarop, fra menn for det meste, men først og fremst en ganske massiv fordømmelse fra særlig kvinner i tv-bransjen. Jeg får høre at dette var usedvanlig dårlig timing og en elendig tekst, begge deler er sannsynligvis helt riktig.
Mange ser ut til å oppfatte det som om jeg er mot #metoo-kampanjen eller forsøker å bortforklare eller redusere alvoret rundt det faktum at menn bruker sin makt til overgrep mot kvinner.
Det er feil. Jeg mener fortsatt at #metoo-kampanjen og den norske #stilleforopptak har avdekket graverende forhold med hensyn til overgrep og trakassering av kvinner.
Min Ytring ble skrevet før Aftenposten avslørte noe av innholdet i #stilleforopptak-kampanjen, og i likhet med de mange menn som uttaler seg, må jeg innrømme at det stod langt verre til enn jeg først trodde. Det unnskylder allikevel ikke at min tekst kan tolkes som om jeg ønsker å bagatellisere overgrep mot kvinner, og jeg ser at jeg i praksis ikke tilfører noen ny forståelse eller mer konstruktiv dialog rundt problemet, men snarere til å skape heiarop eller avskyerklæringer.
Det er ikke mer polarisering vi har bruk for rundt dette, og det bidrar bare til å ta oppmerksomheten vekk fra de overgrepene som avdekkes.
Noen har tolket meg slik at jeg legger skylden eller deler av ansvaret for overgrep og trakassering på utsatte kvinner, særlig unge jenter. Det er naturligvis overgriperen eller den som trakasserer sitt ansvar. At jeg etterlyste «de kvinnelige svina» ble oppfattet som «whataboutism» og at jeg ville si at kvinner er like ille, eller at tilstanden vi har fått beskrevet gjennom disse kampanjene bare er sånn det må være, for sånn er kulturen og sånn har det jo alltid vært.
Dette mener jeg på ingen måte, og de relativt få tilfellene som har kommet frem der kvinner er overgriperen eller den som trakasserte, er ubetydelige satt opp mot den voldsomme mengden av mannlig maktmisbruk som nå dokumenteres.
Jeg innser at mine beskrivelser av egne opplevelser lett kan oppfattes som humoristiske og litt selvopptatte anekdoter, fremfor forsøk på beskrive en kultur som jeg mener bidrar til å legitimere eller bagatellisere overgrep.
Dette temaet egner seg i det hele tatt svært dårlig for en lett slentrete og tvetydig kåseriform, og jeg er nå mer usikker på om det å diskutere kulturen i disse bransjene bidrar til noe annet enn å redusere overgriperes individuelle ansvar for sine handlinger akkurat nå.
At man får juling for en tekst med såpass bredt nedslagsfelt som hos NRK, må man bare tåle. Det er helt på sin plass at det kommer brutale oppgjør, og det skulle bare mangle at det går hardt for seg i tider der sosiale medier får ting til å eksplodere med en helt annen effekt enn vi har sett før. Det er både litt skremmende og bra.
Men når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.
Jeg er glad for at Virke Produsentforeningen og Filmforbundet har satt i gang tiltak for å rydde opp i bransjen.
Flere tv-kanaler har allerede puttet klausuler om dette i kontraktene med sine leverandører. Som produsent skal jeg ta min del av ansvaret for at ting er ryddig og trygt på våre produksjoner, og at det skal være så lett som mulig å rapportere eventuell trakassering eller overgrep.
Følg NRK Debatt på og
