Frykten for at at såkalte fargerevolusjonene skal spre seg til Russland, har preget Putins tid ved makten.
Fargerevolusjoner tvang autokratiske ledere fra makten i nabolandene Georgia og Ukraina, og var nær ved å velte Lukasjenko etter valget i Hviterussland i 2020.
De store protestene som fulgte Putins høyst tvilsomme retur til presidentembetet i 2011-2012 er foreløpig det nærmeste Russland har vært en slik revolusjon. Men kan krigen utløse en ny, folkelig bevegelse som velter regimet? Forskning på protestbevegelser og regimeendringer kan gi oss en pekepinn.
Det er uvanlig at diktatorer blir avsatt gjennom folkelige opprør, og det er få som forventer en revolusjon i Russland. Samtidig ligger det i revolusjonens natur at den er uventet, spesielt i regimer som er så undertrykkende som Putins.
Fordi opposisjonelle straffes brutalt, vil det store flertallet gi uttrykk for at de støtter regimet, uavhengig av om de faktisk gjør det. Utad ser altså slike regimer stabile ut, helt til de plutselig ikke gjør det lenger.
Den arabiske våren ble utløst da Mohamed Bouazizi, en grønnsakshandler i Tunisia som i frustrasjon over vidstrakt korrupsjon, satte fyr på seg selv. Det startet en rekke protester og kuliminerte i regimeendring i fire land. Med andre ord: når noen først avslører sin motstand, kan det få store konsekvenser.
Putin er nok fullt klar over denne dynamikken, og regimet arresterer i dag selv små folkemengder for å unngå at de sprer seg. Likevel ser vi flere faktorer som kan bane vei for store protester.
Voksende motstand blant russere
Jo flere som deltar i protester, jo mer sannsynlig er det at de lykkes. For å sikre at mange deltar må de vite hvor og når protester finner sted, og de bør tro at mange andre vil bli med.
Mens det er stor risiko å protestere med noen få andre, er det en trygghet i store folkemengder. Denne tryggheten gjør at store protester kan vokse seg enorme. I Russland er det tegn til at stadig flere mennesker møter opp.
Det har vært tre koordinerte protester så langt: 24. februar, 27. februar og 6. mars. Størrelsen på protestene har antakelig økt for hver av disse dagene. Da invasjonen startet for fullt 24. Februar, ble minst 2000 mennesker arrestert. 10 dager senere, 6. mars, ble 5000 demonstranter fengslet i over 70 russiske byer.
Aktivister bruker digitale hjelpemidler til å mobilisere, særlig appen Telegram. Selv om det russiske regimet kontrollerer tradisjonelle medier med jernhånd, er det stadig flere som bryter gjennom den digitale sensuren.
Bruks- og nedlastningstall for opposisjonelle nyhetsbyråer, VPN-tjenester som brukes til å omgå sensur, og krypterte kommunikasjonstjenester tyder på at den russiske befolkningen i økende grad skaffer seg informasjon utenfra. Forskning viser at protestbevegelser kan vokse og spre seg via slike plattformer.
Spørreundersøkelser fra Moskva tyder på at holdningene til regimet er i ferd med å endre seg. Disse spørreundersøkelsene er ikke representative for landet som helhet, men det trenger de heller ikke være: mobilisering i byer som Moskva, St. Petersburg og Novosibirsk kan være nok til å få ballen til å rulle.
Sosiale medier brukes også aktivt av autokratiske ledere for å beholde makten. Putins evne til å kontrollere narrativet kan være utslagsgivende for hvorvidt protestene fortsetter å vokse.
Regimet trenger ikke nødvendigvis å overtale befolkningen om sin versjon av historien, så lenge det evner å spore av diskusjonen og skape tilstrekkelig usikkerhet om begivenhetenes gang.
Den urbane middelklassen og økonomisk krise
Hvem som deltar i protester er også av betydning. Noen grupper har større innflytelse enn andre. Det er for eksempel mer effektivt om det er streik blant industriarbeiderne som produserer militært materiell enn om akademikere demonstrerer.
Samtidig er bred mobilisering en suksessfaktor. Jo større bredde det er i de sosiale gruppene som deltar – fagforeninger, studenter, religiøse organisasjoner, osv. – jo større er sannsynligheten for at protestene også kan påvirke lojaliteten til de som støtter regimet.
Historisk har middelklassen vært en viktig kraft i protestbevegelser og demokratiseringsprosesser. Middelklassen er en økonomisk maktfaktor, og fremmer ofte krav om egalitære og åpne politiske institusjoner.
Tidligere har ikke den russiske middelklassen vært sterkt representert i protestene i Russland. Én forklaring er at den i stor grad består av byråkrater og ansatte i offentlig sektor, og derfor kan ha større interesser av å vise lojalitet mot regimet.
Men de økonomiske sanksjonene og kostnadene for Russlands krig kommer til å ramme denne gruppen hardt. Kanskje kan den kommende økonomiske krisen få middelklassen til å vende regimet ryggen.
Tsar Putin
De siste årene har Russland blitt mer autokratisk, og mer makt har blitt samlet hos Putin alene. Statsvitere kaller dette en personalistisk styreform.
Folk med personlige bånd til Putin opptar sentrale maktposisjoner, både i politikken og blant sikkerhetsstyrkene. Disse båndene blir vedlikeholdt gjennom store økonomiske overføringer.
Putins lojale støttespillere vet at deres velstand og levesett er avhengig av at Putin styrer. Men nettopp fordi regimet er tuftet på økonomisk smøring, kan sanksjonene og økonomiske nedgangstider skape særlige problemer i denne type regimer.
En del av målet med sanksjonene er å redusere Putins ressurser til å kjøpe disse støttespillerne, men de enorme inntektene fra olje- og gass er et hinder for at sanksjonene lykkes.
Disse inntektene blir ikke bare brukt til å finansiere krigen i Ukraina, de smører også oligarker, ministre og militære i Russland. Fra forskning vet vi at inntekter fra fossile brensler gjør autokratiske regimer mer undertrykkende og stabile.
Det har så langt blitt slått hardt ned på demonstrantene. Og personalistiske ledere som Putin nøler ikke med å beordre blodbad dersom det skulle bli nødvendig.
Samtidig er vold mot fredelige demonstranter risikabelt fordi det oppleves illegitimt, og kan vende ellers lojale støttespillere mot regimet, inkludert de som er beordret til å utføre oppgaven.
Det er større sannsynlighet for at sikkerhetsstyrker skifter side i møte med store protester i personalistiske regimer enn i andre styresett, og regimet vil falle dersom sikkerhetsapparatet ikke lenger står samlet bak Putin. Det hjelper ikke Putin at invasjonen så langt fremstår som en tabbe, og at krigen vil bli enormt kostbar for Russland.
Putins plass ved det lange bordet i Kreml er mer usikker enn noen gang, og selv om han vil klamre seg til makten, er det ikke gitt at han vil lykkes.
