NRK Meny
Kronikk

Et EU på ville veier?

Nigel Farage, lederen av UK Independence Party, mener EU er bygget på en løgn. Vil de EU-skeptiske partiene egentlig utgjøre en forskjell for EUs politikk?

EU-ELECTION/BRITAIN Nigel Farage, the leader of Britain's UKIP party arrives to vote in local and European elections at a polling station in Biggin Hill on the outskirts of London

Nigl Farage, lederen for UKIP klar til å avgi sin stemme i Europaparlamentsvalget i et stemmelokale utenfor London.

Foto: ANDREW WINNING / Reuters

Under søndagens Europaparlamentsvalg felte millioner av velgere sin dom over europeiske politikere. Den var knallhard.

Over halvparten av dem fant det ikke bryet verdt å stemme, mens mange uttrykte sin frustrasjon ved å gå til EU-skeptiske partier. Flere har hevdet at dette tilsvarer et politisk jordskjelv.

I Storbritannia og Frankrike stakk UK Independence Party og Front National av med seieren. I disse landene oppfattes nok valgresultatet som dramatisk, men i resten av EU finner vi store nasjonale forskjeller. I Italia vant sosialdemokratene med statsminister Renzi i spissen og i Nederland vant EU-vennlige D66. Alt i alt er det de klassiske sentrumspartiene som har fått størst oppslutning og som vil komme til å dominere Europaparlamentet.

Det er ikke slik at horder av rabiate EU-motstandere nå kommer til å legge EU i grus, men Europaparlamentet vil endre karakter. Det vil bli mer polarisert og fragmentert, men hvor stor makt de såkalte EU-skeptikerne får når de er på plass i Brussel er mer usikkert.

LES OGSÅ: Fire nynazister innvalgt i Europaparlamentet.

Stemmegivning på kryss og tvers

Mellom flere av dem er det stor politisk og ideologisk avstand. Noen partier, slik som UK Independence Party, har utmelding som sitt største og viktigste mål. Andre ønsker å reformere EU. Dansk Folkeparti, som ble størst i Danmark, har blant annet uttalt at de primært ønsker EU-reform.

Det er ikke slik at horder av rabiate EU-motstandere nå kommer til å legge EU i grus.

Guri Rosén, stipendiat

Flere har også vært klinkende klare på at de ikke akter å samarbeide. Dansk Folkeparti vil verken være seg bekjent Sverigedemokratene eller Front National, og også UK Independence Party ønsker å styre unna sistnevnte. Å samle kreftene er en nøkkel til makt og innflytelse i Europaparlamentet. Medlemskap i partigruppene som utgjør parlamentet gir mer taletid, flere ressurser og muligheten til å lede komiteer og forberede lovgivning.

Blant de EU-skeptiske partiene som allerede sitter i Europaparlamentet, viser studier av stemmegivning at interessene deres går på kryss og tvers. Marine Le Pen fra Front National og Geert Wilders fra nederlandske PVV har planer om å danne en ny partigruppe i parlamentet, men stemmer likt kun i rundt halvparten av sakene. I første omgang er altså spørsmålet om de greier å stable en gruppe på beina som overlever hele perioden. Skulle de komme til å klare det, er det neste spørsmålet om de vil kunne samles om en felles politikk.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

EU-ELECTION/ Electoral officials sort ballot papers after conclusion of voting in European Parliament elections in Munich

Demokrati i aksjon: Tusenvis av valgarbeidere sorterer og teller stemmesedler i München etter at stemmeavgivningen i Europaparlamentsvalget var avsluttet.

Foto: MICHAELA REHLE / Reuters

Bruker ikke muligheten til å påvirke

For å påvirke retningen på EUs politikk krever det at disse partiene følger parlamentets institusjonelle spilleregler. Det er ingen regjering som utgår av Europaparlamentet, og partigruppene må samle flertall fra sak til sak. Kun ved å stå samlet kan parlamentet ha innflytelse på lovgivning, fordi gjennomslag avhenger av at de klarer å bli enige med Rådet – der representantene fra EUs nasjonale regjeringer sitter.

Å bråke i Europaparlamentet er mest til ære for hjemmefansen.

Guri Rosén, stipendiat

Hvis EU-skeptikerne ønsker å ha politisk innflytelse må de altså stemme sammen, men også være villige til å inngå kompromisser med de andre grupperingene i parlamentet. Hovedspørsmålet er hvor mange av disse partiene som egentlig er interessert i hva som foregår i Brussel. Lederen av UK Independence Party, Nigel Farage, legger sjelden bånd på seg når han omtaler EU, men undersøkelser har vist at partiet hans ikke benytter seg av muligheten til å påvirke EUs lovgivning. Medlemmene er kun tilstede ved rundt 60% av stemmegivningene.

Dette kan tyde på at den viktigste målsetningen, og den virkelige kampen, for flere av disse partiene foregår på hjemmebane. Å bråke i Europaparlamentet er mest til ære for hjemmefansen.

LES OGSÅ: EU-statsråd Vidar Helgesen: «Viser det europeiske demokratiets styrke

Cameron hørte budskapet

En rekke kommentatorer ser ut til å glemme at partier som Front National ikke primært er EU-skeptiske partier, men del av en større populistisk og nasjonalistisk trend. Og det er heller ikke nødvendigvis EU-skepsis som har gitt dem såpass stor oppslutning.

De etablerte partiene har ikke tatt mobiliseringen av sine velgere på alvor.

Guri Rosén, stipendiat

Europaparlamentsvalget fortsetter å være et protestvalg der frustrerte borgere har anledning til å vise sin misnøye med den sittende regjering. Særlig den økonomiske krisen har nok forsterket dette aspektet. Mens det er lite sannsynlig at EU-skeptiske partier får stor innflytelse i Europaparlamentet, er spørsmålet hvorvidt de vil kunne få sine respektive regjeringer til å sette på bremsene.

I Storbritannia har Cameron vært ute og sagt at han har fått med seg budskapet fra velgerne og samtidig fremhevet at de Konservative er partiet for alle som ønsker en britisk folkeavstemning om EU og en reforhandling av Storbritannias forhold til Unionen. Marine Le Pen har krevd at den franske presidenten oppløser nasjonalforsamlingen fordi representantene er i utakt med franske velgere. Dersom den franske regjeringen velger å legge seg på en EU-skeptisk linje vil følgene for europeisk integrasjon kunne bli større.

Det paradoksale er at når nasjonale partier kjører valgkampanjer på EU-saker og fremstår som tydelige alternativer til hverandre, så øker valgdeltakelsen, men ikke nødvendigvis proteststemmene. Ved dette valget har ikke de etablerte partiene tatt mobiliseringen av sine velgere på alvor. Hva straffen blir vil vise seg i løpet av de neste fem årene.