I etterkant av 22.julikommisjonens rapport, og statsministerens redegjørelse i Stortinget i går, er det på sin plass å tenke igjennom hvordan vi skal omstrukturere politiet.
Jeg er optimist, og tror at om fem år har vi et godt politi, som har rettet opp de fleste av svakhetene det er kritisert for i dag. Faren er at enkelte problemer gjør som nissen, og følger med på lasset.
Vi må unngå i de kommende årene at erfaringene fra enkelte opprivende hendelser utgjør hovedgrunnlaget for endringer, og nærme oss endringsprosessene fra en mer prinsipiell synsvinkel: Hvilket politi vil det norske samfunn være mest tjent med i 2017?
Et allsidig politi
Om fem år har vi et politi som er godt forberedt og trent på å møte både tenkelige og utenkelige terrorsituasjoner. Men politiet er ikke ensidig innrettet på bare å bekjempe terror. Politiet skal være forberedt på å møte alle politiutfordringer. Vi skal være dyktige både på terrorberedskap og til å avlegge gode besøk i barnehage og skoleklasser. Med andre ord: Et allsidig politi. Et både-og-politi.
For å få til dette må vi unngå organisatoriske endringer med sentraliseringseffekter, som ytterligere svekker politiets lokalforankring. Politiet må ikke komme på avstand fra sitt publikum. Det vil svekke den lokale politiberedskap i det daglige. Publikums trygghetsfølelse likeså.
LES KRONIKK: Arne Johannesen - Kva politi vil me ha om 3-5 år?
Trenger flere politidistrikter
Vi trenger ikke færre politidistrikter, heller flere. Prinsippet om «stordriftens fordeler» gjelder produksjonsbedrifter, hvilket politiet ikke er. Vi er en servicebedrift, som skal beskytte og hjelpe mennesker. Her er nærhet til publikum en viktig suksessfaktor. Dette er selvsagt ikke til hinder for at det i politiet bygges opp også sentrale innsatsstyrker til bruk i spesielle situasjoner.
Politiet bør utnytte fordelene med et godt samarbeid over distriktsgrensene. Rutinene for meget rask oppbygging av politikraft i akutte situasjoner vil i 2017 være mer utviklet og gjennomprøvd.
Vi vil også ha et mer strategisk tenkende politi, som ikke bruker alle planleggingsressurser på å løse dagens hektiske oppgaver, men er like opptatt av å planlegge hvordan de skal møte de kommende års utfordringer. Ingen politimester vil i 2017 være fornøyd med bare å sitte som sjef for et administrasjonsregime. Han vil i tillegg være politistrateg.
Må unngå et militarisert politi
Vi må under endringsprosessene passe på at politiet ikke utstyres med større fullmakter til kontroll og inngrep overfor borgerne enn det som er strengt nødvendig. Begynner den lovlydige borger å få en litt ubehagelig følelse av at politimannen fremstår noe mindre som hjelper og noe mer som kontrollør? I så fall blinker et rødt lys.
Det er sagt fra politisk hold at politiet skal se mot Forsvaret. Et slikt velment råd må ikke slukes rått. Vi må unngå at endringsprosessene gir oss et militarisert politi. Vi skal lære av våre venner i det militære, men vi skal ikke kopiere dem.
Vi må videre unngå et fagforeningsstyrt politi. Fagforeningslederne kan være sine medlemmers sterke talsmenn når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår, og må også kunne engasjere seg i aktuell kriminalpolitikk, basert på medlemmenes verdifulle erfaring. Men i sistnevnte fall må vi forvente at fagforeningene legger an en objektiv og samfunnsbevisst innfallsvinkel, uten skjulte agendaer.
Ikke råd til å gi fra seg verdifull erfaring
Vi får i 2017 et politi med en vesentlig høyere pensjonsalder enn i dag, hvor den er 57 år. Politi- og lensmannsetaten har ikke lenger råd til å gi fra seg all den solide og verdifulle erfaring, som tjenestemenn på alle plan over 57 år besitter.
Vi får et Politidirektorat som fremstår som et mer rendyrket styringsorgan for politi- og lensmannsetaten. Kanskje er Politidirektoratet integrert i Justisdepartementet etter samme linjer som Forsvarets overkommando 2003 ble integrert i Forsvarsdepartementet?
Den absolutte trygghet?
Men vi må vokte oss for et politi som er politisk ledet. En justisminister skal ivareta «politi-politikken», samt med tyngde kontrollere og overvåke politiets utvikling og innsats. Dersom kontrollen i praksis utføres slik at den får preg av å være ledelse av politiet, er en viktig prinsipiell grense overtrådt.
For at 2017-politiet skal bli slik jeg her skisserer, trengs ressurser, økonomiske så vel som personell . Politiet gjør det ikke ufarlig å bo i Norge. Vi må fortsatt akseptere at det er farlig å leve. Politiet kan ikke eliminere faren for terroranslag, trafikkulykker, overgrep fra andre mennesker og så videre. Men vi kan minimalisere faren. Det tror jeg 2017-politiet vil gjøre på en god måte.
